Asbjørns webside

En av de store hendelsene denne sommeren var Erik Solheims besøk til Troll.  Med seg skulle han ha miljøvernministre og representanter fra 15 forskjellige land.  Opprinnelig var planen at besøket skulle komme lørdags morgen og dra søndags kveld.  IPY-traversen skulle komme inn den samme lørdagen og bli tatt i mot av ministrene med champagne og festligheter.Forberedelsene til dette besøket besto i å klargjøre overnatting til ca 40 gjester, rydde stasjonsområdet, kjøre opp en løype for en friluftstur inn til et flott bre- og fjellområde, samt å ta i mot flyet.  Som stasjonssjef var det naturlig at jeg tok meg av innkvarteringsbiten.  Vi planla å legge flest mulig av ministrene inne på stasjonen på våre rom.  Resten, inkludert oss selv, skulle da ligge i telt.  Alle de nordiske ministrene hadde sagt seg villig til å bo i telt.

Montering av teltleiren på Troll

Dårlig værmelding for oss og dårlig vær på reserveflyplassen Novo gjorde at VIP-flyet ikke kunne ta av til planlagt tid.  Selv om vi hadde fint vær hele helga ble besøket utsatt.

Den norsk-amerikanske IPY-traversen er et prosjekt som har gått gjennom hele det internasjonale polaråret.  Traversen startet på Troll forrige sørsommer og kjørte nesten helt til Sørpolen.  Denne sommeren har de kjørt en annen rute tilbake igjen.  Hensikten var å gjøre en rekke vitenskapelige undersøkelser langs ruta.  Etter måneder i isødet kunne vi ikke la IPY-traversen vente på et besøk som kanskje ikke kom. De ankom derfor Troll på lørdag som planlagt.  Vi hadde satt opp en mållinje som skulle markere slutten på traversen og ordnet til med flagg, ballonger og champagne.  Dette var trivelig, vi på Troll kjente allerede flere av traversmedlemmene fra feltkurset på Svalbard.

Første IPY-kjøretøy bryter mållinjen på Troll

Søndag ble det bestemt at VIP-flyet skulle fly til Troll natt til mandag og bli til mandags kveld.  Fredsprisvinner Pachauri måtte melde frafall, men de fleste andre kunne komme.  De kom inn til Troll flyplass med en Hercules C-130.

VIP-besøket på Troll flyplass

Etter å ha kjørt inn til Troll med flybussen ble det frokost og foredrag.  Jeg fikk med meg litt av foredragene, men ble stort sett opptatt med å passe på at nettverk og alt det tekniske fungerte for journalistene som skulle sende nyhetsstoff tilbake til sine redaksjoner.

Erik Solheim i stua på Troll.  Den britiske miljøvernministeren Hilary Benn til venstre i bildet.

Før lunsj var det omvisning på stasjonen, med tre hovedstopp: NILU-bua, kommunikasjonsantenna og IPY-traversen.  Siden dette var en mandag var jeg nødt til å gjøre litt vedlikehold oppe i NILU-bua, noe jeg gjorde mellom hver pulje med ministre.  Etter lunsj var det tur inn i Jutulsessen hvor besøket skulle få se litt antarktisk natur.  Jeg fikk bare med meg litt av turen fordi jeg ble opptatt med noen tekniske ting inne på stasjonen.  Til gjengjeld fikk jeg som stasjonssjef med meg festmiddagen på kvelden.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen, men det er ikke fordi det ikke skjer noe.  Akkurat nå er det hovedsaklig VIP-besøket til helga som opptar oss.  Som flere sikkert har fått med seg kommer Erik Solheim hit til Troll, sammen med miljøvernministre og rådgivere fra 15 forskjellige land.  Fredsprisvinner Pachauri fra FNs klimapanel kommer også.  Dette krever litt forberedelse fra vår side, men jeg skal ikke si mer om dette før jeg blogger om hendelsen i etterkant.

Nå tenkte jeg derimot å komme med noen bilder fra helgens fjelltur.   Jeg, Per, Dag og en gjest fra ESA bestemte oss for å ta en tur på toppen av et fjell i Jutulsessen (det fjellområdet hvor Troll ligger) med det fengende navnet «Buddhamagen».  Dette fjellet er 2020m høyt og har en loddrett vegg som går ca 800m rett ned til isen under.  Heldigvis er det mulig å gå opp på toppen fra en annen kant.  Det er flere ruter opp og jeg har alt vært på toppen en gang før.  Denne gangen valgte vi en annen rute.  Først kjørte vi snøskuter inn til selve veggen og kikket opp.

Buddhamagen, en 800m høy fjellvegg

En fantastisk vegg, både i størrelse og utseende, glatt som den er.  Etter å ha beundret veggen en stund kjørte vi litt videre til vi kom til en plass det var mulig å gå opp.  Dagens rute gikk forbi en fjellformasjon som offisielt heter «Tommelen».

Tommelen. En karakteristisk fjellformasjon på veien opp. Høyden er kanskje 150m?

En bratt og løs steinur førte oss til platået på toppen.  Der kunne vi kose oss med te og kaffe i et fantastisk vær med strålende sol og nesten helt vindstille.

På tur ned steinura på vei hjem

Katarina, så fikk vi møte en del av deltagerne til sørpolløpet likevel.

Natt til tirsdag fikk vi nokså plutselig inn et fly til Troll.  Vi visste ingenting om hvem som kom, annet enn at de egentlig skulle til Novo.  Der var det for dårlig vær så de landet hos oss i stedet.  Da var det å få satt opp en liten teltleir og kjøre ut til flyplassen.  Ut av basleren hoppet tre lag som hadde deltatt i det nettopp avsluttede skiløpet til sørpolen: det norske, det britiske og det østerrikske laget.  I tillegg var det med et norsk og et britisk filmmannskap.

Dette var en takknemlig gjeng å få på besøk.  Vi ga de i praksis den første smaken på sivilisasjon etter fem uker med beinhardt slit.  Ikke minst var de norske en skikkelig trivelig gjeng som hadde mye interessant å fortelle.  Laget Missing Link, bestående av Stian og Rune, har virkelig gjort en stor prestasjon og vant som kjent hele løpet.  Petter og Martin lager dokumentar som blir vist på NRK senere i år.

Vinnerlaget, med meg plassert ubeskjedent i midten

Jeg har nettopp montert nytt webkamera og polarinstituttet har nå lagt det inn på sine websider.  Hvis dere har lyst til å se hvordan vi har det kan dere gå inn her.  Bildet oppdateres hvert 10. minutt.  Etterhvert skal jeg se om jeg kan få fokusert litt bedre også.

Jeg fikk endelig en mulighet til å bli med på transport til «Shelfen».  Før jeg gyver løs med lange, sentimentale utbroderinger om den flotte naturen og turen ned dit blir det litt bakgrunnsinformasjon.

Det meste av utstyr og mat til Troll sendes med båt fra Cape Town.  Selv om vi har flyforbindelse er det mye billigere å transportere med båt.  Båten kommer tidlig i sesongen og legger til ved iskanten ca 250km nord for oss.  Under noen hektiske dager losses alt utstyr fra båten og settes på isen.  Hele resten av sommersesongen kjører vi i skytteltrafikk ned og opp for å transportere alt opp til Troll.  Transportkjøretøyene er tråkkemaskiner med sleder.  Hastigheten på disse er 10-15 km/t så det tar fra to til tre dager å kjøre én vei.  Vanligvis regner vi seks dager totalt på en transporttur.

Kart over Antarktis. Ruta ned til losseplassen er tegnet inn med rødt. «T» angir Troll, «H» er hengslingssonen og «L» er losseplassen.

Ruta ned er tegnet inn på kartet over og er på ca 270km hver vei.  Vi kjører først østover langs fjellene, før vi endrer kurs nesten rett nord og krysser en stor og flat bre.  Midt ute på denne breen er det hvitt så langt øyet ser, og her kjører vi i time etter time.  Etterhvert kommer vi til det punktet der breen møter havet.  Her flyter breen ut og danner en svær, flytende isbrem.  Det er dette vi kaller «Shelfen», etter det engelske ordet for isbrem: Ice shelf.  Det punktet hvor isen slipper tak i landmassen og går over til å flyte på havet kalles for hengslingssonen.  Dette er et farlig område med mange og store sprekker. Veien gjennom hengslingssonen undersøkes nøye hvert år og farlige sprekker blir preparerte slik at vi kan kjøre trygt over med kjøretøy.  Kjøring utenfor sporet og all usikret gange utenfor kjøretøy er derimot strengt forbudt.  Siste etappe er å krysse selve shelfen til vi kommer til det stedet hvor båten ble losset.

Vi har to transportlag som veksler på å kjøre ned.  Jeg er ikke med på noen av disse, men det er vanlig at de fleste får seg en tur nedover.  På transport 6 var det en sjåfør for lite.  Siden jeg hadde mulighet til å ta meg en uke fri fra mine vanlige gjøremål fikk jeg være sjåfør på denne tranporten.  Totalt var vi fem stykker: Kai, Bosse, Trond, Kjell og meg selv. Vi startet torsdag 15. januar.  Turen ned gikk veldig bra, med veldig godt vær.  Vi brukte derfor bare to dager.

Typisk utsikt på turen ned

Det er en egen opplevelse å kjøre i 14km/t over en svær, hvit slette og ikke se noe som helst annet enn sledetoget foran deg.  Dette er grunnen til at Troll har et stort lydbokbibliotek, men for en førstereisgutt som meg var det artig.

Ankomsten til shelfkanten var akkurat så flott som jeg trodde.  Svære isfjell lå og fløt ute på havet sammen med isflak av sjøis.  Det særeste var likevel velkomstkommiteen.  Det er en adeliepingvinkoloni midt oppe i losseplassen vår.  Adeliepingviner er en pingvinart som bare lever i Antarktis, en egenskap den bare deler med keiserpingvinen.  Disse fuglene er svært nysgjerrige og veldig lite redde for alt som finnes på land.  Det første de gjorde når vi kom var derfor å løpe mot oss for å sjekke hva vi var for en mystisk gjeng.  For en som er vant med norsk fauna er dette en surrealistisk opplevelse.

Nysgjerrige adeliepingviner

Shelfkanten. Her er det mange meter ned.

Adeliekoloni

Isfjell

Antarktispetrell

Vi ankom shelfkanten på kvelden og tok derfor resten av kvelden fri.  Jeg og Trond hadde tatt med oss ski og tok oss derfor en skitur.  Målet var å spore opp keiserpingviner.  Keiserpingviner holder seg på sjøisen, så dit måtte vi derfor komme oss.  Mens selve shelfen og alle isfjellene ute på havet er dannet av den antarktiske isbreen, så er sjøisen frosset hav.  Tykkelsen på sjøisen varierer med hvor mange år gammel den er, men den er i alle tilfeller mye tynnere enn selve shelfen, noe som kan gjøre det vanskelig å komme seg ned på den.  Ute ved losseplassen var det bare spredte isflak, så vi gikk innover langs shelfkanten et stykke til vi fant en passende snøfonn vi kunne bruke til å renne ned på sjøisen.

Selv om det var flott oppe på shelfen, var det å komme ned på isen en helt utrolig opplevelse.  Vi gikk på ski mellom store isfjell, det var helt blikkstille og en lav midnattsol ga en fantastisk lyssetting. Bevegelser i vannet gjorde at isen knaket og brummet rundt oss.

Weddelsel. Morten: Frøyaselen gir oss større utfordringer enn dette.

Det første vi så var en weddelsel, en nokså stor selart.  Den lå og sov på isen og brydde seg svært lite om oss.  Et annet sted gikk vi helt ut til kanten av isen, hvor isfjellene lenger ute speilet seg i sjøen.  I luften var det flere fuglearter, ikke minst antarktispetrellen som vi også har på Troll.

Utsikt utover sjøen.

Sprekk, her tok vi ikke sjansen på å krysse.

Til slutt fant vi det vi lette etter.  En enslig keiserpingvin tasset rundt på isen.  Dette var nok en ungdom, for den hadde ikke fått den karakteristiske gulfargen på halsen.  Artig var det likevel, keiserpingviner er store.

En ung keiserpingvin

Dagen etter begynte vi å gjøre jobben vår.  Det er hovedsaklig bare drivstoff som er igjen der nede, så jobben var å laste sledene med drivstoffkonteinere og fat.  Vi hadde fire sledetog, hvert med tre sleder.

Sidelasting av fuelkonteiner

Når dette var gjort begynte vi kjøringa sørover mot Troll.  Været var nå merkbart verre.  På vår andre overnattingsplass på turen hjem ble det snøstorm og umulig å fortsette.  Her ble vi derfor liggende værfaste et døgn.  Hjem kom vi den sjette dagen.

Mitt telt, i uværet

Påfylling av drifstoff på turen hjem. Mitt sledetog er helt til høyre i bildet.

Denne uka har for en stor del vært preget av flight D5.  Før jeg forteller mer om det passer det med litt generell informasjon om flysamarbeidet her i Dronning Maud Land.

DROMLAN (Dronning Maud Land Air Network) er et samarbeid mellom flere aktører i Dronning Maud Land, hovedsaklig de nasjonale polare institusjoner i de land som har stasjoner her nede.  Fra Norge er Norsk Polarinstitutt med og stiller med Troll og mannskapet her.  DROMLAN sørger for å holde flystriper i drift, organisering av flygninger, i tillegg til en rekke støttetjenester som f.eks værmeldingstjenesten.

Flygninger gjennomføres av ALCI (Antarctic Logistics Centre International) som disponerer en Ilyushin IL76 for flygninger mellom Cape Town og Dronning Maud Land og Basler BT67 for flygninger internt i Dronning Maud Land.  Ilyushin opereres av et russisk mannskap mens baslerne opereres av mannskap fra Canada.

Det finnes to flystriper her som er gode nok til å ta ned Ilyushin; Novolazarevskaja og Troll. Begge disse er anlagt på blåis.  Før jul er det Novo som tar i mot alle flygniner fra Cape Town. På sensommeren (etter jul) smelter det så mye på Novo at stripa der ikke kan brukes.  Troll tar derfor over som hovedflyplass.  I forbindelse med hver ilyushin-flygning er det en rekke såkalte «feeder flights» der baslerne flyr personell mellom hovedflyplassen og stasjonene i området.

Vi har nå jobbet en stund med forberedelser til sesongens første ilyushin-flygning til Troll.  Stripa har blitt vedlikeholdt, stasjonen har blitt ryddet og vi har satt opp en teltleir for å huse alle som skal videre til de forskjellige stasjonene.  Opprinnelig var det meningen at ilyushin og de aller fleste av passasjerene skulle komme torsdag og være her bare én natt.  Desverre gikk en av baslerne i bakken denne uken.  Heldigvis var det ingen personskader. Dette var flyet jeg selv fløy til Troll med, så dere ser bilder av det i en av de første bloggartikklene.  Med en basler mindre tar feeder-flygningene lengre tid og vi måtte derfor ha ilyushin stående her to netter, og de siste gjestene kom seg ikke avgårde med basler før søndag.

Ilyushin landet på Troll torsdag 8. januar kl 03:42.  Basleren kom inn kl 04:20.  Alt gikk strykende og været var godt.

Ilyushin inn for landing på Troll

Oppstillingsplassen på Troll

Ankomsthall og flyplasskafe i et gammetelt. Lasse, dette er vel en flyplass etter din smak?

Etter lossing fikk vi kjørt passasjerene inn til Troll.  Selv om det er slitsomt er det artig med så mange gjester fra mange forskjellige land. Totalt hadde vi 26 innkvartert i teltleiren.

Britt foran flybussen

Flyhotellet

Mens vi var i ferd med å få avgårde ilyushin fikk vi besøk fra vår nærmeste nabo; SANAE (den sør-afrikanske stasjonen). De kom med helikopter og ble til over lunsj.

Helikopteret fra SANAE

Det gamle året avsluttet voldsomt.  Vi har de siste dagene hatt storm med orkan i kastene.

Sterk vind på nyttårskvelden

Det ble likevel stor feiring med god mat, etterfulgt av vinsmakekurs, quiz-runde og bading i stampen.  Det nye året startet med mye bedre vær, mildvær og nesten vindstille.

På den siste dagen i 2008 ga vi ut vårt første nummer av internavisa «Trollposten».  Det er tradisjon at overvintrerne gir ut en avis med ujevne mellomrom og sender til polarinstituttet og alle som har interesse for Troll.  Den er intern nok til at vi ikke legger den på web, men skulle noen være interessert kan jeg sende den på epost.

Godt nyttår.

Nå er jula snart over så da er det på tide med en liten artikkel om feiringa.

Lillejulaften var det juleverksted på kjøkkenet, med gløgg til alle som kom og bidro med kakebaking. Jeg stillte selvsagt opp og hjalp Roger med å lage diverse former for sjokoladekuler.

Juleverksted

Julemiddagen var som den skulle være, med ribbe til hovedrett og god dessert.

Julemiddag.  Midnattsola stenges ute med gardiner.

Første juledag hadde vi fri. Til tross for dårlig værvarsel fikk vi godt vær.  Trond, Johan, Jan og meg selv bestemte oss derfor for å ta en fjelltur. Denne gangen var det Grjotfjellet som var målet. Vi kjørte snøskuter på isen inn mot en liten og karakteristisk topp kalt Klovningen og gikk opp på Grjotfjellet derfra. En enkel og fin spasertur opp.

Jan og jeg på Grjotfjellet

Når vi kom ned fra fjellet kom vi over en liten flokk med sørjoer. Disse var uvanlig tamme. Sørjoen er stedets rovfugl og har ingen naturlige fiender her, men som oftest holder den seg likevel et stykke unna.

Sørjoer. Klovningen i bakgrunnen.

Turen endte i badestampen. Takket være overvintringsteamet 2006/2007 så har vi oppvarmet utendørs badestamp på Troll. Ingenting er som å sitte i stampen og se ut på isen, med 35 varmegrader i vannet og minusgrader i lufta. Jeg gleder meg til mørketiden når jeg kan sitte i stampen og se på sørkorset og sørlyset.

Badestampen.  Nonshøgda i bakgrunnen.

Her på Troll blir det tradisjonell norsk jul med ribbe til middag i dag og pinnekjøtt og lutefisk senere i uka.  Vi har fri både i dag og i morgen, velfortjent for de mange som har vært ute og losset båten og transportert varer opp hit.  Transportgjengen kom inn på søndag, noen etter å ha vært ute i to uker.  De siste par dagene har vi pakket ut en del av det nye vi har fått oss, ikke minst våre personlige kasser som ble sendt med båten. Der lå julegavene, så det var akkurat tidsnok.

God jul alle sammen.

Den 14. desember 1911 kom Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting til sørpolen som de første i historien.  Det tenkte jeg var verd å flagge for.

Det er ikke så mange på stasjonen nå, de fleste er nede på shelfen og losser båten. Vi antar at de er tilbake om en ukes tid med juleribba og andre godsaker. Vi som er igjen på stasjonen har en fridag i dag. Jeg og Trond (overvintrer 06/07) har brukt en del av dagen på å gå på toppen av fjellet Volkonskogo Gora (2014m). En fin tur, men med en del vind.

På toppen av Volkonskogo Gora

Ellers vil jeg si at det er veldig trivelig at det kommer så mange kommentarer på bloggen min.  Selv om jeg ikke svarer på alle synes jeg det er artig å lese de.