Hjemreisen

Etter noen uker med hektisk overlapping kom det uungåelige; hjemreisen. Først en minneverdig hjemreisefest med rørende taler og festligheter. Denne markerte at vi gamle slutter i våre stillinger og overlater ansvaret til de nye. Lykke til, dere seks som skal tilbringe vinteren 2010 i Jutulsessen. Jeg håper og tror dere får det bra.


En siste fjelltur. Sommeren på Troll er fin, godt å kunne gå på tur
med så lite klær.

Selve hjemreisen ble satt til onsdag 2. desember. Vi hadde strålende vær men ble likevel værfaste på grunn av dårlig vær på den tyske stasjonen Neumayer. Flyet vårt sto der og hadde ikke sikt nok til å lette før ut på kvelden.

Vi dro ut på samme måte som vi kom. En basler (DC-3) fra Troll til Novolazarevskaja og Ilyushin derfra til Cape Town.


På Trollbussen på vei til flyplassen. Britt er med til flyplassen men
skal være på Troll hele sommersesongen også.


Polar 5, en basler som skal frakte oss til Novo.


Utsikt ut vinduet før avgang


Ilyushin på Novo


Inne i ilyushin, rett før landing i Cape Town

Dette er siste blogginnlegg jeg skriver om Norwegian Antarctic Research Expedition 2008-2009 (NARE0809). Artig at så mange har fulgt med på det jeg har skrevet. Takk til polarinstituttet for å ha gitt meg muligheten til å dra til Troll, dette har vært et år jeg aldri kommer til å glemme. Og selvsagt vil jeg takke Britt, Dag, Jan, Per og Øyvind. Vi har hatt mange gode opplevelser sammen.


På seiltur i Cape Town. Table mountain i bakgrunnen.

Som vanlig er blant overvintrere så skal jeg ha en ferie i Sør-Afrika før jeg drar hjem til vinteren i Norge. Har hatt noen dager i Cape Town nå og drar videre til Johannesburg i morgen. Den største attraksjonen blir en “walking safari” i Krüger nasjonalpark med overnattinger i telt.

TrollSat

Helt på slutten vil jeg skrive litt om Kongsberg Satellite Services (KSat) og deres stasjon i Antarktis: TrollSat. TrollSat er et av forskningsteknikerens største ansvarsområder.  KSat har hovedkontor i Tromsø og driver hovedsaklig med bakkestasjoner for satellitter.

Det er KSat som leverer kommunikasjonstjenestene (internett og telefon) til Norsk polarinstitutt på Troll.  Dette gjør de ved hjelp av antenna “com2″ som er rettet mot en geostasjonær kommunikasjonssatellitt.  Com2 har et speil på over 6m og er i stand til å kontinuerlig korrigere azimuth og elevasjon slik at den får godt signal selv om satelittbanen ikke er helt perfekt geostasjonær.

KSat har også en rekke andre antenner og utstyr som andre kunder av ulike årsaker ønsker plassert i Antarktis.  Den viktigste er Troll1-antenna på Sofietoppen.  Dette er en antenne med omtrent samme diameter som com2 men denne brukes til å kommunisere med satellitter som går i polare baner (fra pol til pol).  Det er veldig fordelaktig å ha bakkestasjoner for polare satellitter nær polene for da kan man få radiokontakt på de fleste av omløpene til satellittene.


Com2 i forgrunnen og Troll1 (Sofietoppen) i bakgrunnen

Satellittene i polarbane bruker gjerne bare 1-2t på en runde rundt jorda og er typisk synlige over Troll i ca 10 minutter.  Siden disse satelittene ikke står stille på himmelen er antenna i stand til å “tracke” en hvilken som helst satellittbane.  Det er fascinerende hvor nøyaktig og hurtig den svære parabolantenna er i stand til å justere posisjon.  Noen av de viktigste brukerne av Troll1 er GeoEye og DigitalGlobe. Begge har satellitter som tar bilder av jordoverflaten, bl.a brukt til GoogleEarth. Bildedata lastes ned og sendes til kundene over com2-linken samtidig som at nye instruksjoner sendes opp til satellitten.


Inne i radomen til Troll1 på Sofietoppen. Speilet står nå i “hvilestilling” og peker rett opp.

Min jobb har vært å hjelpe til med det tekniske når noe går galt.  Overvåkning skjer stort sett i Tromsø som ringer ned til Troll hvis de oppdager noe som må gjøres.

Sommersesongen starter


Første fly, en Twin Otter på ski

7. november kom sesongens første fly til Troll. I år som i fjor så kommer de fleste inn til Dronning Maud Land med Ilyushin fra Cape Town til Novo. En Twin Otter og en Basler flyr folk og last mellom stasjonene. Første fly hit var Twin Otteren med ekspedisjonsleder John Guldahl, flere kjentfolk fra i fjor og noen nye fjes.


Fersk frukt og ferske grønnsaker, det har vi ikke hatt på lenge


Fin avkobling første uka etter flyankomst; filtrering av gammel diesel med Øyvind

Årets store forskningsprosjekt er en ekspedisjon til Fimbulisen.  Hensikten med ekspedisjonen er å forstå mer om vekselvirkninger mellom havet og breisen som flyter på havet.  Havstrømmer under isen, issmelting på undersiden og snøfall på oversiden av isbremmen skal undersøkes med borehull og radarer.  Med flight D2 (sesongens andre fly fra Cape Town til Dronning Maud Land) kom derfor en stor gjeng ekspedisjonsdeltagere og mye utstyr.  Fokuset de første ukene av sommersesongen lå derfor på klargjøring for ekspedisjonen.

Det var en rar følelse å få “besøk”.  Livet vinterstid har vært rolig og fritt, vi har stort sett gjort som vi vil.  Nå er situasjonen en helt annen, mange folk og mye som skjer uten vår kontroll.  Litt stressende, men slik må det være.  Det er vel på tide det ble en forandring, jeg har begynt å glede meg til å dra hjem.  Den fysiske isolasjonen varte i over åtte måneder.


Tur på Trollhaugen


Snøpetrell. De røde flekkene i snøen er fra spytt.

Omtrent samtidig med første fly så kom snøpetrellene.  Nå er det livlig rundt Troll, over en måned etter at de første antarktispetrellene seilte over oss.  Det er veldig trivelig med de flotte petrellene i lia, selv om de spytter hissig på oss hvis vi kommer for nært redet.  Når jeg kom i fjor la jeg ikke særlig merke til lyden, men nå som det har vært livløst så lenge er det påfallende hvor trivelig det er med petrellskvatring.

De nye overvintrerne som skal overta etter oss kom med flight D3 på torsdag.  Det som skjer fremover er 10-12 dager med overlapping hvor vi skal overføre erfaring.  De har allerede fått overta både soverom og kontorer.  Jeg har valgt å flytte ut i et telt for meg selv og får derfor noen netter ute til lyden av blafrende teltduk og vårkåte petreller.


Teltet jeg sover i fram til jeg drar hjem. Plassert ved foten av Trollhaugen, 20m over Blåmyra konteinerrampe

Tredje Tortur

Noen stemningsbilder fra helgens tur til Tor.  Min tredje og sannsynligvis siste tur.


Per på tur


Skyer


Cumulusfjellet i solnedgang


Antarktispetrellene har kommet til Svarthamaren også, men fremdeles i beskjedent antall


På tur i Tvibåsen. De som ser nøye kan skimte Britt langt der nede.


Vask av vegger og tak, nye senger, gardiner. Dette begynner å ligne mer på en hytte enn konteiner nå.

Mer om NILUs målinger på Troll

Dette innlegget forteller om resten av NILUs aktivitet her på Troll.

UV-målinger

Ozonlaget beskytter oss mot UV-stråler fra sola. “Ozonhullet” over Antarktis som det ble snakket så mye om på 80-tallet er fortsatt reelt, men mengden ozon i ozonlaget varierer mye gjennom året. Selv om “hullet” er større enn noensinne har en enorm innsats på slutten av 80-tallet redusert bruken av ozonlagnedbrytende stoffer radikalt.  Det var særlig forbudet mot KFK-gasser som var viktig.  Ozonlaget vil trolig kunne friskmeldes innen 2050 [1].

Det er ikke bare BAS som er interessert i ozonlag, NILU gjør også målinger relatert til ozonlaget.  NILU har en UV-måler som måler intensiteten i UV-strålingen fra sola, noe som igjen kan kobles til tykkelsen på ozonlaget.  Jeg sjekker kalibrering en gang i måneden ved å belyse den med lys fra UV-lamper, men ellers står den og samler data helt uten min innblanding.

NILU UV-måler
NILU UV-måler

Referanser:

[1] Q. Schiermeier: Fixing the Sky, Nature vol 460, s. 792-795, august 2009

Filterprøver

Det er ikke alle målinger som kan analyseres automatisk her på Troll. En del prøver blir tatt ved at prøveluft suges gjennom filtre. Disse filtrene fraktes til NILU og analyseres med kromatografi eller andre metoder.


EK-sampler (filterholder til høyre)

EK-sampleren er et filterinstrument som brukes til å undersøke uorganiske stoffer i lufta. Instrumentet suger luft gjennom en stakk på tre forskjellige filtre. Aerosoler avsettes på det ytterste filteret. Det neste filteret er satt inn med kaliumhydroksid og tar til seg sure gasser (HNO3, HCl, SO2). Det siste filteret er satt inn med oksalsyre og tar til seg basiske gasser (NH3).


PUR-sampler

PUR-sampleren er et annet filterinstrument som brukes til å undersøke forekomst av organiske giftstoffer, såkalt “langlivet organisk forurensing” (POP). Eksempler på slike stoffer er DDT, PCBer og dioksiner. Disse brytes ned veldig sakte og kan derfor spre seg med vinden svært langt. Tilsvarende som for EK så er det et ytre filter som tar til seg aerosoler og større partikler. Innenfor dette sitter en skumgummipropp som tar til seg POP-stoffene.

Både EK- og PUR-filtrene skifter jeg en gang i uken.

Luftprøver på flaske

En del stoffer kan verken analyseres automatisk her på Troll eller avsettes på filtre. For disse så tar jeg ukentlige luftprøver hvor jeg fyller 30psi med prøveluft ned på små stålflasker. CFC og hydrokarboner (NMHC) er eksempler på stoffer som undersøkes ved hjelp av disse luftprøvene.


NMHC-prøvetaking, disse tar jeg 20m fra NILU-bua et sted opp mot vinden

Radio Troll

Første fly kommer om et par uker og det blir full aktivitet her fra begynnelsen av november. Men hva brukte jeg egentlig tiden til når det var mørketid og storm?

Må innrømme at noe tid gikk med til slashdot, filmer og annet uproduktivt. En ting jeg planla å bruke tiden til allerede før jeg dro fra Norge var å lære mer om analog elektronikk og da særlig radioteknologi som var et blankt område for meg. Jeg okkuperte ganske raskt sambandsrommet og gjorde det om til en elekronikklab hvor jeg kunne sitte og leke på fritiden. Komponenter og testkort hadde jeg tatt med hjemmefra og gamle faglitterære klassikere som Nilsson/Riedel og Horenstein var med i Zargeskassa. KSAT stilte (uvitende) opp med masse fint labutstyr: Oscilloskop, spektrumanalysator, multimeter, powersupply og loddestasjon.

Elektronikklab
Elektronikklab

Etter å ha repetert en rekke basiskretser begynte jeg å jobbe med design av en FM-sender. Her nede er det ingen som klager til post- og teletilsynet så jeg tenkte at det måtte være trygt.

Poenget var aldri å bygge en bra sender men å lære hvordan den virker. Jeg måtte derfor lese en del teori for så å prøve meg fram på testkortet. Etter en del feiling fikk jeg radiosenderen til å fungere. Rekkevidden var begrenset (ca. 5 meter innendørs) men jeg klarte å overføre musikk (i mono) til vanlige radiomottagere. Det var skikkelig artig å høre musikk på radioen for første gang, jeg hadde ikke ventet at senderen skulle virke så bra som den faktisk gjorde.

FM-sender
FM-sender koblet opp på testkortet. Enkle saker.

FM-sender
Skjemategning. Ingenting revolusjonerende og ikke spesielt bra. Ikke bygg denne selv, du finner mye bedre design hvis du googler. Kretsen er bygd som en slags Colpits oscillator. Dioden tar seg av frekvensmoduleringen ved å endre kapasitansen i oscillatoren avhengig av spenning. Det er en vanlig likeretterdiode fordi det var alt jeg hadde. Spolen er lagd av en leder snurret rundt et skrujern noen få runder (grønn krøllete ledning på testkortet).

Carrier
Spektrumanalysator. Måler bærebølgen til 97,4MHz.

Det naturlige neste skritt var å øke rekkevidden med en forsterkerkrets men der måtte jeg gi opp. Jeg fikk ikke mine transistorer til å forsterke så høyfrekvente signaler. Kanskje like bra for da måtte jeg ha vært forsiktig så jeg ikke ødela for all den følsomme elektronikken vi har her nede.

Nå pakker jeg sammen laben. Jeg har gjort mindre denne vinteren enn jeg hadde ambisjoner om. Det er slett ikke noe problem å bruke opp tiden, den flyr av seg selv. De som tar en overvintring med håp om å få gjort det de ikke har tid til å holde på med hjemme i Norge tar nok ikke vintersløvheten med i beregninga. Noe av hensikten med å dra ned hit er å koble fullstendig av fra sivilisasjonens mas og da får man heller finne seg i at avkoblingen kan bli noe større enn planlagt.

Flyplassbrøyting

29. september startet vi å brøyte flyplassen. Flyplassen vår er 3000m lang og 100m bred. Selv om snødybden ikke er så stor så er snøen hard og det er en stor jobb å få hele stripa ren for snø. Vi må være ferdige med dette til slutten av oktober for da kommer første fly.

Jeg kunne ikke være med å brøyte første uka for da hadde jeg andre arbeidsoppgaver som hastet mer. Denne uka har jeg derimot vært med på leken. Dette er artig, i hvertfall for en akademiker som meg som stort sett tilbringer arbeidsdagen på kontoret. Store maskiner og en kjempestor lekeplass. Dette er nesten som å leke i sandkassa.

Jan kjører hjullaster og alle vi andre kjører Everest. Stripa går fra øst til vest. Vi brøyter all snøen til slake hauger på nordsiden. Vi har ofte nordavind så på den måten prøver vi å hindre at snøen blåser tilbake på stripa. Det virker bare delvis. Vi hadde kraftig vind og snøfall på tirsdag, så ille at vi ikke kunne kjøre ut. Dagen etter kunne vi ikke se at det var brøytet der, så det var et lite tilbakeslag.

Jeg og Everest
Keiseren og hans tjener

Inne
Typisk utsikt når jeg brøyter. Brøyter på tvers av stripa, opp mot nord

Per i Everest
Per i farta

Hjullaster
Jan kjører hjullaster

Øyvind i Everest
Øyvind glatter ut haugene som hjullasteren har lagt fra seg

Lunsj
Lunsj på flyplassen. Vi bruker kjøkkensleden som lunsjlokale

Fuglene kommer tilbake

Vi har snakket mye om fugler i det siste. Når kommer de? Kommer alle på en gang eller litt etter litt? Kommer sørjoen først eller sist? Fordi det nå har vært livløst her siden mars så ser vi naturligvis frem til å få tilbake litt liv i fjellene.

Tidligere overvintrere har rapportert om fugler i slutten av september og vi gikk over i oktober uten å ha sett noen. Søndag 4. oktober kom Per hjem og fortalte om første fugleobservasjon; to antarktispetreller. Dag og Jan så et nytt par på torsdag og i går fikk endelig jeg også sett noen.

Jeg, Per og Britt tok oss en tur til Buddhamagen (eller Jutulhogget som det heter offisielt), etter “Trond-ruta”. Transportetappen gjorde vi med bil, et kjøretøy som ser nokså malplassert ut midt i isødet.

Bil
Biltur

Etter å ha gått opp den første stigninga så observerte vi første flokk med antarktispetreller, 8 stykker. Etter det kom det flere flokker og vi talte 34 totalt på hele turen. Nå blir det slutt på tellingen for nå ser det ut til at de kommer i større antall enn de første dagene. Vi har sannsynligvis bare observert antarktispetrell så da mangler vi fremdeles sørjo og snøpetrell. Først når snøpetrellen har kommet i stort antall vil det bli livlig i lia her ved stasjonen.

Flokk
Første fugler jeg ser

Antarktispetrell
Antarktispetrell

Toppen
På toppen av Buddhamagen, på tide med kakao

Platå
Meg, med platået i bakgrunnen. Dette er så langt sør man kommer til fots på Buddhamagen

Stein
Artig stein

NILUs aerosolmålinger

Mange av NILU-instrumentene her på Troll brukes til å undersøke aerosoler, det vil si svært små partikler som svever i lufta. Aerosoler spiller en viktig rolle for klimaet på mange områder så det er interessant å kjenne til aerosolsammensetningen i atmosfæren.

Spesielle hendelser, ikke minst fra menneskelig aktivitet, kan føre til typiske aerosolsammensetninger som er gjenkjennelige i målinger gjort på Troll. Sammenlignet med andre kontinenter har Antarktis svært lite lokal forurensing så forekomster av aerosoler som ikke “hører hjemme” her forteller oss derfor om hvordan luftbåren forurensing kan spre seg fra fjerne strøk og hit til Troll.

Vinteren 2007 ble det målt en sterk forekomst av aerosoler med en sammensetning typisk for brent biomasse [1].  Dette kunne ikke stamme fra lokal forurensing, noe som både vindretning og aerosolsammensetning indikerte.  En værsimulering ble kjørt i revers for å undersøke hvilke områder aerosolene kunne komme fra.  Sammen med satellittmålinger viste simuleringene at kilden sannsynligvis var skogbranner i Brazil, 11-12 dager før målingene på Troll.  Dette var første gang det ble påvist langtransport av partikler fra tropiske områder til Antarktis på vinterstid.  Den vanlige oppfatningen er at den  polare vortexen jeg skrev om i innlegget om BAS hindrer partikkeltransport inn på kontinentet vinterstid.

Referanser:

[1] M. Fiebig, C. R. Lunder og A Stohl: Tracing biomass burning aerosol from South America to Troll Research Station, Antarctica, Geophysical Research Letters, Vol. 36, july 2009

DMPS


DMPS-instrument

DMPS (Differential Mobility Particle Sizer) er et instrument som undersøker partiklenes størrelse. Partikler i prøvelufta gis en elektrisk ladning og sendes inn i et kammer med et kraftig elektrisk felt. Feltet fører til at partikkelstrømmen bøyes av. Partiklenes bane gjennom feltet avhenger både av partikkelstørrelse og feltstyrke. Det elektriske feltet kan derfor settes opp slik at bare partikler av en gitt størrelse treffer den lille utgangen av kammeret. Disse utvalgte partiklene sendes deretter videre til en enhet kalt CPC (Condensation Particle Counter). Her vil butanoldamp kondensere på partiklene slik at de kan detekteres og telles av en laser. Ved å variere det elektriske feltet vil man kunne få ut en fordeling av aerosolenes størrelse i prøvelufta.  Denne fordelingen kan brukes til å gjenkjenne kilden.


Fordeling av partikkelstørrelse fra 10nm til 1um, målt av DMPS over to forskjellige “sveip”

Nephelometer


Nephelometer

Nephelometeret er et annet partikkelinstrument som ser på luftens evne til å spre lys.  Prøvelufta sendes inn i et kammer og blir belyst av en lampe.  Tre lyssensorer (rød, grønn og blå) sitter på tvers av strålen fra lampa slik at disse bare fanger opp lyset som har blitt spredd av prøvelufta.  Det er partikler i lufta som sprer lyset.  Partikler med forskjellig størrelse vil spre lys i forskjellige bølgelengder forskjellig.  Tre sensorer gir derfor mulighet til å si noe om partikkelstørrelse i tillegg til mengden partikler.

Sotmeter


Sotmeter

NILU har også et sotmeter som undersøker sotmengden i lufta. Prøveluft presses gjennom et filter hvor sotpartikler fester seg. En lyskilde gjennomlyser filteret, både der prøvelufta har avsatt partikler og et rent område slik at forskjellen i gjennomlysning kan måles. Når sotinnholdet i lufta øker vil filteret bli mørkere og slippe gjennom mindre lys. Dette måles og registreres kontinuerlig.

PFR og himmelkamera


PFR montert på en soltracker

Mens de andre partikkelinstrumentene undersøker aerosoler i prøveluft tatt i stasjonshøyde så er PFR (Precision-Filter-Radiometer) et instrument som ser på partikkelinnhold i høyere lag av atmosfæren. Instrumentet er til enhver tid rettet mot sola og måler solstråling ved fire forskjellige bølgelengder. Solas stråling er noenlunde konstant så målte variasjoner kommer av aerosoler i lufta som sprer og absorberer noe av sollyset.  PFR minner derfor om nephelometeret i virkemåte.  Når aerosolinnholdet i atmosfæren øker vil vi se det direkte som mindre utslag på PFR-målingene. Skyer foran sola påvirker selvsagt resultatet så et himmelkamera tar bilder av hele himmelen hvert tiende minutt. Disse bildene brukes så under tolkningen av data fra PFR-instrumentet.


Himmelkamera og et typisk bilde av himmelen

Ny tur til Tor


Jeg er på scootertur. Foto: Per

Det å dra til Tor er alltid et høydepunkt men det er ekspedisjon
lang nok til at det ikke blir så mange turer likevel. Fredag
denne helga dro jeg på min andre tur, sammen med Per og Dag. Tre
snøscootere og en slede med et enormt lass. Vi tar alltid med oss
nok utstyr til å overleve i tilfelle vi blir overrasket av en storm før
vi kommer fram.


Luftspeiling

Nå er det tid for artige luftspeilinger. Jeg tror det har å
gjøre med at sola sublimerer snøen slik at damplaget rett over snøflata
danner et speil. Uansett er det artig å se på. Fjell ser ut
til å sveve i lufta og steiner beveger seg som om de var levende.

På Tor hadde det skjedd en del siden sist jeg var der. Øyvind,
Per, Dag og Britt var på en tur i juli og lagde blant annet en trapp
opp til døra på konteineren. Før hadde vi bare kjørerampe for
bygget var opprinnelig beregnet som beltevogngarasje. I tillegg
var mye søppel og gammelt rask fjernet og tatt med til Troll.

Dette var ingen jobbtur, vi koste oss og ferierte hele helga.
Forrige gang var jeg der i begynnelsen av mars. Det var rett før
fuglene dro så da fikk jeg med meg et voldsomt liv. Jeg rakk ikke
noen tur i mørketiden men fuglene har enda ikke kommet tilbake så
opplevelsen var likevel ganske forskjellig fra sist. Denne gangen
fikk jeg sett mer av området, det er utrolig flott og tydelig
forskjellig fra området rundt Troll.


Klar for tur. Foto: Per

Lørdag var satt av til tur. Vi tok på oss breutstyr og gikk ut
på “Hamarglovene”, et stort og flott brefall med sprekker verdige en
bre i Antarktis. Vi gikk en kort tur i et nokså udramatisk
område, men hadde fin utsikt mot de mer spektakulære delene av breen.


På Hamarglovene, innbinding i tau. Foto: Per


Vi gikk der det var veldig oversiktlig og lett å gå, men snøbruene var som sukker og tålte ikke vekt i det hele tatt. Foto: Per


Foto: Per


Tor på avreisedagen


Inne på Tor