Vinterstormer

Mai var preget av mye vind og varierende temperaturer.  Høye temperaturer er et nokså sikkert tegn på at det er uvær i vente.  Når det blir varmere enn -15 er det derfor på tide å ta en runde rundt for å sikre utstyr mot vinden som trolig kommer.  Den kraftigste vinden kommer alltid fra nordøst.

Vi hadde to særdeles kraftige uvær i mai.  Den siste, som vi fremdeles rydder opp etter, slo de fleste rekorder.  Mandag 25. mai var vinden på sitt kraftigste.  Nesten alle vindmålerne på stasjonen ga opp.  De få målerne som klarte å gi ut data i de verste kasta viste 10 minutt middelverdier på 37m/s og kast på over 60m/s.  Til sammenligning så starter høyeste nivå på Beauforts vindskala, orkan, på 33m/s.

Når vinden blir så kraftig er det ikke annet å gjøre enn å holde seg inne.  Det er faktisk direkte livsfarlig å bevege seg utendørs.  Til tross for barduner så rister og gynger hele stasjonen. Vinduene buler tydelig innover i de kraftigste kasta.  Noe av det man tenker på i slikt vær er hva som skjer med alt utstyret som er utendørs og denne gangen fikk vi oss noen overraskelser.

Diesel til kraftverket har vi lagret på konteinere som hver inneholder en tank på 11 kubikkmeter. De tomme fuelkonteinerne har vi hatt låst fast i hverandre på en rekke. Hver konteiner, selv når den er tom, veier flere tonn. I den kraftige vinden ble rekka brutt opp og vinden spilte domino med konteinerne. Dette må ha vært et utrolig syn.  Det er tydelig hvor farlig det er å være ute når 20-fots konteinere flyr gjennom lufta. Totalt ti konteinere flyttet på seg og de mest eventyrlystne konteinerne hadde tatt seg en tur mangfoldige kilometer, halvveis opp et brefall.

Fulle oljefat blåste også avgårde, en trafokiosk veltet og en værmast blåste overende. I tillegg hadde vi en god del mindre skader. Heldigvis hadde vi det fint inne på stasjonen, og ingenting virkelig viktig ble ødelagt.

Fuelkonteinere
Rekka med tomme fuelkonteinere har gått i oppløsning

Fuelkonteinere
Fuelkonteinere. Foto: Per

Frysekonteinter
Frysekonteiner med en del tungt innhold hadde tatt seg en tur

Fuelkonteiner
Konteineren som vi fant lengst unna

Konteiner
Konteineren under Førstefallet

Everest
Her drar jeg hjem en konteiner med Everest. Foto: Per

Everest
Jan kjører hjullaster og henter de konteinerne som er på blåis

Værmast
Værmasta på flyplassen blåste ned. Denne har stått i flere år.

Trafokiosk
Trafokiosk blåste i stykker.  Foto: Per

Det er selvsagt ikke noe morsomt at materiell blir ødelagt, men det er likevel artig å ha opplevd slike naturkrefter. Jeg kommer neppe til å oppleve så kraftig vind etter at jeg drar fra Troll.

Mørketid

Vi er nå godt inne i mørketiden.  Jeg er ikke helt sikker på når den starter og slutter.  «kstars» påstår mørketiden er fra 11. mai til 31. juli mens andre kilder har noen dagers avvik fra dette.  Vi hadde overskyet vær rundt den 11. så vi fikk ikke observert akkurat når siste soldag var.

Hjemme i Norge er det nå varmt og lyst.  Slekt og venner planlegger sommerferien.  Det virker ofte som om de jeg snakker med hjemme tror vi har det trist og kjedelig her nå som det er mørkt og at vi lengter hjem til sol og sommer hele tiden.  Det er ikke tilfelle i det hele tatt.  Riktignok merker jeg at tempoet går ned og at jeg sover mer nå enn under midnattsola.  Det blir mindre gjort på en typisk dag.  Kroppen tilpasser seg årstiden.  Trivselen går likevel ikke ned av den grunn.  Jeg har aldri en kjedelig dag og slipper aldri opp for verken jobb eller fritidsaktiviteter.

Lyset vi har på vinteren er veldig flott og gir bre og fjell et annet inntrykk enn på sommeren.  Det er gode forhold for å ta fine bilder utendørs.  Jeg er glad jeg brukte penger på digitalt speilreflekskamera og et solid stativ for i dette lyset har optikken mye å si.

sessen
Lilla lys mot sør

horisont
Oransje lys mot nord

grjotlia
Fullmåne over Trollveikja

Sofietoppen
Antenna på Sofietoppen, bare opplyst av månen og med stjerner i bakgrunnen. 20s lukkertid.

1. mai

Etter at vi hadde inntatt en bedre frokost til tonene av Internasjonalen tok vi på oss skia og dro ut til Pers alpinbakke.  Per hadde kjørt trakkemaskin og preparert en fin bakke ned skråninga på Trollhaugen.  Denne måtte vi prøve.  Øyvind kjørte skitrekket (en Prinoth Everest trakkemaskin med jekkestropp hengende bak).  Vi har bare langrennski her så bakken var bratt nok for meg.  Høyden var på ca 100m.

Skitrekk
Skitrekk, i bunnen av bakken.  Foto: Britt

Alpinbakken
Alpinbakken.  Foto: Britt

Topptur til Trolltinden

Trolltindene er et markant landemerke ved Trollstasjonen og består av tre spisse tinder: Trollveikja som ble døpt av statsministeren, Trolltinden som er høyest, og Trollguten. Søndag 26. april bestemte tre av oss (jeg, Per og Dag) for å bestige Trolltinden. Dette er en fin dagstur, men turen er bratt og delvis på snø og is så stegjern og isøks er nødvendig.

Rute
Ruta opp til Trolltinden

Ruta går opp til egga over Trollhaugen. Der krysset vi en snøbakke for å komme til foten av Trollveikja. Denne burde vi ha gått rundt, skumle lyder i snøen tydet på rasfare. Deretter var det å klatre opp snøbakken på østsiden av Trolltinden før vi gikk siste biten på fjell.

Planlegger
Trollveikja og Trolltinden.  Foto: Per

Oppover
Opp den bratte snøbakken ved Trolltinden.  Foto:Per

Bratt
Bratt.  Dette er en 45 graders bakke med tynt snølag på is.  Glipper taket havner man i stor fart i steinura flere hundre høydemeter ned.

Nesten oppe
Foto: Per

Oppe
På toppen. Foto: Per

Tilbake
På tur ned igjen. Foto: Per

Biologi på roterommet

Et av nybyggene denne sommeren var et nytt renseanlegg.  Dette anlegget renser både kloakk og avløpsvann før det slippes ut nesten helt rent litt bortenfor stasjonen.  Renseanlegget som var i drift før dette var mer primitivt og renset bare avløpsvannet; avfall fra toalettene ble lagt på fat og sendt til Cape Town.  Mens vi før brukte en litt moderne form for utedo så har vi nå toaletter inne på stasjonen koblet rett på det nye renseanlegget.  Veldig komfortabelt.

Etter at vintersesongen startet har det gamle rensealegget blitt demontert og fjernet.  Det besto blant annet av to store kummer hvor gråvannet ble silt gjennom små porøse kuler av kjeramikk.  Her oppdaget vi et yrende dyreliv.  Det er ikke mye dyreliv å skryte av her i Dronning Maud Land så vi blir naturligvis interessert i det lille vi finner.  Sykestua er ustyrt med mikroskop så vi tok med oss noen prøver inn på «laboratoriet»(Kens tidligere soverom) for å se hva vi hadde funnet.  Vi har et enkelt mikroskop, men med stativ klarte jeg å ta både foto og video gjennom mikroskopet.

Den viktigste arten er en form for spretthale.  Denne så vi med det blotte øyet og er kanskje i underkant av en millimeter lang og helt hvit.  Hvilken spretthaleart det er har vi ikke klart å finne ut.  Vi vet heller ikke om dette er en art som finnes naturlig her i Dronning Maud Land eller om den er innført med maten vår.  Jeg og Dag fikk tatt en fin video av levende spretthaler som dere kan laste ned her.

Spretthale
Spretthale

En annen art er en ormelignende sak som vi ikke har klart å finne ut hva er.  Denne ser vi bare i mikroskopet. Bevegelsene var for hurtige til at vi fikk noen gode bilder av den, men en brukbar video finner dere her.

Vi har stadig et håp om å finne stedets naturlige dyr, men om dette er mulig nå på vinteren er usikkert. Vi har i hvertfall ikke funnet noen til nå.  Hvis noen biologer leser denne bloggen så kom gjerne med tips.

Iglobygging

Her på Troll er det dårlige snøhuleforhold.  Vi har stort sett store vidder med veldig hardpakket fokksnø i et tynt lag over blåisen.  Jeg kan tenke meg at dette ikke er så ulikt forholdene i nord-Canada hvor inuittene bygger igloer; hus bygd av snøblokker.  Etter å ha gjort litt research på iglobygging fant fire av oss (Britt, Øyvind, Dag og jeg) ut at vi ville bygge oss en staselig iglo på flyplassen.  En anomsthall er jo noe vi kan ha bruk for.

Første utfordring var å finne et egnet sted.  Snøen må være hard og kompakt slik at den kan formes med kniv, men ikke så hard at vi ikke klarer å sage den i blokker.  Gammelsnøen her er for hard så vi fant et sted på oppstillingsplassen med ny fokksnø.  Hjemme i Norge har man det motsatte problemet, der er snøen ofte ikke hard nok.

iglo
Planlegger bygget, grunnsirkelen tegnet opp

Deretter tegnet vi opp en sirkel på bakken og startet med å sage ut snøblokker inne i sirkelen.  Blokkene skal være ca 0.80m x 0.40m x 0.15m.  Vi brukte vanlige håndsager med store tenner til å sage ut blokkene med.  Store isolasjonskniver fungerte bra når blokkene skulle tilpasses.  Samekniv hadde sikkert også fungert.

iglo
Her sages snøblokkene ut fra grunnflaten. Foto: Øyvind

Inuitter bygger hele igloen ved hjelp av snø tatt fra igloens grunnflate, det skal ikke være nødvendig å hente snø utenfra.  Man bygger så igloen rundt seg selv og sager seg døråpning på slutten for å komme seg ut.  På grunn av stort svinn klarte vi ikke å holde oss til den planen og måtte sage oss flere blokker utenfor.

Vi begynte med å stable snøblokker rundt sirkelen i én høyde.  Deretter skråskjærte vi blokkene slik at vi kunne fortsette med å plassere blokker i en spiral oppover mot toppen.  Blokkene skal legges slik at hver blokk skrår litt mer innover enn blokken under slik at bygget danner en kuppel.  Til slutt tilpasset vi den siste blokken.  Kuppelfasongen gjør igloen svært sterk.

iglo
Første runde ferdig og vi har nå skråskjært de fire første blokkene

iglo
Nesten ferdig. Dag begynte på sin egen lille iglo ved siden av. Denne skal vi ha bæsj-and-carry i.

Etter at siste blokk er på plass tettet vi alle sprekker med snø.

iglo
Ferdige igloer

iglo
Tre av konstruktørene foran den store igloen.  Foto: Øyvind

Inuitter skal visstnok klare å bygge en iglo på under en time.  Vi var fire personer og brukte fire dager.  Da endte vi riktignok opp med to igloer, en stor og en liten.  Iglobygging er rett og slett teknisk krevende å bygge, slurver man eller bygger på litt feil måte så vil bygget rase sammen før man får lagt på den siste stabiliserende snøblokken.  Vår første tabbe var å starte med for stor sirkel.  Vi var også for treg med å starte med å skrå blokkene innover, med det resultat at det ble svært høyt under taket.  Vi diskuterte mye hvordan vi skulle tilpasse blokkene, men etter prøving og feiling (sammenrast iglo) fant vi ut at det beste er å skrå snøblokkenes overside og underside omtrent like mye og passe på at sidene skrås slik at blokken danner en kile.  En annen lærdom var å bruke kraftige blokker.  Første gang vi nærmet oss toppen lagde vi tynne blokker som vi nærmest stablet som et korthus.  Det raste sammen.

Igloen måtte selvfølgelig prøves, så natt til andre påskedag overnattet jeg, Britt og Per i igloen.  Den var kaldere enn jeg hadde forventet.  Vindtettheten er selvfølgelig god, men temperaturen inne lå på -20.  Jeg tror dette er fordi vi lagde igloen for høy under taket.  I tillegg var gulvet vårt selve breisen som holder -25 grader, i motsetning til bakkenivå i Norge som gjerne er varmere enn lufta.

iglo
Inne i igloen, før vi legger oss

Referanser:

  • How to build an igloo: Opptak av inuitter som demonstrerer iglobygging, med fortellerstemme
  • Nanook of the north: Klipp fra stumfilmen av samme navn (fås kjøpt på DVD) hvor iglobygging demonstreres

Fuglelivet rundt Troll

Tiden går fort.  Jeg trodde det ble god tid til alt mulig etter at vintersesongen startet, men vi er så flinke til å holde oss i aktivitet at ukene flyr.  Vips har det gått nesten en måned siden forrige blogginnlegg.  Nå tenkte jeg å skrive om fuglelivet her på Troll.  Som jeg skrev sist så forsvant fuglene for nesten en måned siden.  Vi så en og annen sørjo opp til et par uker etter at jeg skrev at det var tomt, men nå er det nok definitivt slutt.

Det finnes hovedsaklig tre fuglearter i dette området: Snøpetrell, antarktispetrell og sørjo.  Det kan nok dukke opp en og annen måke også, men du skal være flink for å oppdage de.  De to petrellartene lever av småfisk og krill og er derfor avhengige av tilgang på sjø for å skaffe føde.  Vinterstid holder de seg nær haviskanten hvor mattilgangen er god.  Sommerstid hekker de i fjellene i innlandet og må derfor fly 250km hver vei når de skal skaffe mat til ungene sine.  Petrellene flyr sørover til hekkeplassene i oktober/november og forlater hekkeplassene i begynnelsen av mars.

Snøpetrellene har jeg fått god mulighet til å bli godt kjent med.  Fugleforsker Harald Steen fra Norsk polarinstitutt kom nedover i sommer for å starte et overvåkningsprogram for snøpetrell.  Harald kunne ikke bli på Troll i månedsvis så jeg og Dag fikk oppgaven å gjøre periodiske tellinger.  Hensikten med tellingene er å hurtig kunne oppdage endringer i snøpetrellens levevilkår.  Ved å overvåke over flere år hvor mange som etablerer reir og overlevelsesraten til kyllingene så kan man raskt få en indikasjon på hvor påvirket snøpetrellene er av miljøendringer.  En viktig miljøendringer i dette området er nettopp Trollstasjonen.  For å si noe om dens påvirkning på snøpetrellene gjøres det tellinger i to forskjellige områder.  Et i nærheten av stasjonen (Nonshøgda) og et som er et stykke unna (Trollhaugen).

Snøpetrellen er en fugl med helt hvite fjær, ca 30cm lang og med et vingespenn på nesten 80cm.  Selv om den på bakken i starten ga meg assosiasjoner til rypa under vinterjakta så er den i lufta en helt annen fugl, dyktig som en måke til å fly.

Snøpetrell
Voksen snøpetrell

Snøpetrell
Voksen snøpetrell i flukt

Snøpetrellene bruker de samme reirene år etter år.  Selv om reirene bare er hulrom under større steiner så er det det veldig tydelig hvilke som brukes til reir.  Gammelt oljete spytt som fuglene dekorerer reiret med henger som stalagtitter i en dryppsteinsgrotte.  Lukten er lett gjenkjennelig.

Snøpetrell
Snøpetrellreir

Snøpetrell
Snøpetreller

Snøpetrell
Snøpetreller bader i snøen

Harald merket ca 70 reir totalt mens han var her og det er disse reirene vi har fulgt med på.  I tre forskjellige tidsperioder gjorde vi tellinger: Rett etter egglegging, etter klekking og rett før de flyr ut.  Tellingen foregikk ved at vi kikker inn i reiret og registrerte på et skjema hvor mange voksne og kyllinger vi så. Fuglene er nokså tillitsfulle så vi kom nært innpå.  Kommer man for nært så lager de irriterte lyder og spytter illeluktende rødt spytt.  Etter at kyllingene hadde klekket så var det bare unntaksvis at vi oppdaget voksne fugler i reirene.  Mesteparten av tiden sitter kyllingene der og må passe seg selv mens de venter på mat fra havet.

Snøpetrell
Snøpetrellkylling

Snøpetrell
Snart flygedyktig snøpetrellkylling, bare noen få dun igjen

Antarktispetrellen hekker også rundt Troll, men det er Svarthamaren ved Tor som er det store antarktispetrellområdet.  Antarktispetrellen er litt større enn snøpetrellen, ca 40cm lang og med et vingespenn på over 100cm.  Den har brune og hvite fjær i et karakteristisk mønster.

Antarktispetrell
Voksen antarktispetrell i flukt

Antarktispetrell
Antarktispetrellkylling, snart flygedyktig

Vår siste fugleart, sørjoen (ofte kalt skua etter det engelske navnet) er en rovfugl som spiser det meste.  I hekketiden her ved Troll forer de seg med petreller, enten ved å spise voksne individer eller egg og unger.  Fuglen er frekk og sirkler som en gribb over alt som beveger seg.  Det er en stor fugl, over 50cm lang og med et vingespenn på nesten 130cm. Fargen varierer en god del, men alle er brunaktige med mørke vinger og lysere hode og underkropp.

Sørjo
Sørjo

Sørjo
Sørjo

Nå som fuglene har dratt så er neste ornitologiske begivenhet når de vender tilbake neste vår.

Siste fugl drar

Nå ser det ut til at de siste fuglene har dratt for vinteren.  De siste petrellene dro stort sett i forrige uke, men sørjoen holdt seg her helt til søndag.  Nå er det ikke mye liv igjen å se, utenom det vi selv står for.

Hyttetur til Tor

På lørdag dro jeg, Per og Britt på vår første tur til Tor, en norsk feltstasjon uten fast bemanning.  Tor ligger ca 100km øst for Troll og er et fint mål for en helgetur med snøskuter.  Tor har derfor de siste årene fungert som hytte for overvintrerne på Troll.

Turen bort går østover langs nunatakrekken som både Troll og Tor ligger på. Litt under halve turen følger samme rute som transportturene ned til Shelfen. Resten av turen går i mindre kjent terreng. Fjellformasjonene er flotte og ganske varierte.

Stabben
Stabben

Først kommer vi til staselige «Stabben», det lokale landemerket for Troll. Stabben ser vi fra det meste av nærområdet til Troll.

Hoggestabben
Hoggestabben

Etter en stigning på flere hundre meter kommer vi til «Hoggestabben», et fjell som bærer sitt navn med rette. På punktet «MPT» (Meeting Point Tønnesen) utenfor Hoggestabben tar ruta mot shelfen av mot nord mens vi fortsetter videre østover. Vi passerer flotte breer og spisse fjell og får fort øye på Cumulusfjellet, et flott landemerke som ligger like i nærheten av Tor.

Fjell på veien til Tor
Skigarden, mellom MPT og Tor

Cumulusfjellet
Cumulusfjellet, landemerke ved Tor

Tor ligger ved Svarthamaren, et fjell med verdens største bestand av antarktispetrell og kontinentets største innlandskoloni med sjøfugl. Bygningene på Tor ble satt opp sørsommeren 1992/1993 men området hadde fungert som base for flere ornitologiske ekspedisjoner tidligere.

Tor
Tor feltstasjon

Inne på Tor
Inne på Tor

Hovedbygningen på Tor er en 8m lang kontainer med to vinduer, innredet med ovn, feltsenger, kjøkkenkrok, bord og stoler. Konteineren har hatt funksjon som garasje for BV206 men er i dag utelukkende oppholds- og soverom. I tillegg til hovedbygningen finnes en glassfiberiglo og et lite uthus med flaggstang.

Svarthamaren har antakelig sitt navn fra et svart belte oppe i fjellsiden. I tillegg til dette er det to egenskaper de fleste merker seg ved; en morsom kråkenebbformet formasjon og et stort felt på toppen som er nesten hvitt av fugleskit.

Svarthamaren
Kråkenebbet på Svarthamaren.

Fugleskit på toppen av Svarthamaren
Store mengder fugleskit på toppen av Svarthamaren

Hovedformålet med Tor er å studere antarktispetrellkolonien som holder til i området. Det er virkelig enorme mengder fugl, mest antarktispetrell men også store mengder sørjo som lever av petrellene i området. I tillegg finnes en del snøpetreller.

Antarktispetrellunge
Antarktispetrellunge

Sørjo
Et vanlig syn: En sørjo og dens bytte

På dette tidspunktet er antarktispetrellungene nesten utvokste men har ikke begynt å fly enda. Sørjoene lever godt på disse og vi ser derfor store mengder petrellskrotter strødd over alt. Av og til henter sørjoene seg en petrellunge oppe i fjellsiden som de ikke er sultne nok til å spise opp der og da. Sørjoen har sans for fersk mat og slipper derfor ungen løs nede på flata og lar den gå rundt der i påvente av å bli spist på et senere tidspunkt. Petrellens eneste forsvar er å spytte. Den har et oljeaktig spytt som er ødeleggende for fjærdrakten til sørjoen.

Etter en overnatting på Tor er det på tide å dra tilbake til Troll, men det er liten tvil om at Tor kommer til å bli brukt aktivt i vinter.

Vintersesongen starter

Journalistene ble igjen etter at VIP-flyet dro og gjorde interviewer og filmet oss mens vi ryddet opp og forberedet sommeravslutningen.  To dager etter VIP-besøket, onsdag 25. februar, kom herculesen tilbake til Troll.  Denne gangen skulle de ta med seg journalistene og hele sommergjengen.  Dette var en hektisk dag hvor jeg pakket og styrte for å få sendt ut det som skulle sendes.  Dårlig planlegging fra min side, selvfølgelig.  Etter noen tekniske problemer fikk vi flyet avgårde.  Takk til alle dere i sommergjengen for en veldig fin sommer.

Igjen sto vi seks overvintrere midt på stripa, med champagne som frøs til is i glassene.  Dette var en merkelig, men god følelse.  Man gjør seg noen tanker om hvor isolerte vi nå er, hvor vi praktisk talt har et kontinent for oss selv uten mulighet til å komme oss ut. Mange ville kanskje fryktet en slik situasjon, men for meg er det ingen tvil om at jeg gleder meg til den perioden som nå kommer.


På stripa, etter at flyet hadde dratt (Foto: Per)

For oss som ble igjen har vi fortsatt med oppryddingen etter sommersesongen og begynt å tilpasse stasjonen for færre folk.  Vi har begynt med vanlig arbeidstid og fri hver helg så nå skal det endelig bli tid nok.

Jeg tar med et bilde fra helgens tur til Førstefallet, et brefall ikke langt fra stasjonen.  Denne turen har vi tenkt på lenge men ikke fått tatt før nå.  Hit kommer vi nok til å dra mange ganger for å trene på breteknikk.


Førstefallet