Forfatter: Asbjørn Djupdal

Vi har en liten båt her som er kjekk å dra på tur med. Det hører med til oppholdet her å ta seg en tur rundt hele øya for å få sett naturen fra en annen vinkel.

På lørdag var det lite vind og denne gangen var jeg en av de heldige som hadde tid til å bli med på tur. Chief Geir var skipper og Reidar matros. Jeg var turist.

Vi dro rundt øya mot klokka. Hvalkjeften er et av de første av de store høydepunktene man kommer til. Rundt øya finnes det mange naturlige tunneler og broer som havet har gravd ut. Hvalkjeften er en av disse.

Fjellveggene i sør er mektige, og Sylen med sin 80m høyde er kanskje den mest kjente formasjonen på Bjørnøya. Det er flere slike staurer her, men dette er den flotteste.

Perleporten er vår lengste tunnel. Dette er en populær plass å gå gjennom hvis man har liten nok båt. Totalt kjørte vi gjennom fire ulike tunneler på denne turen.

På sørøstsiden har vi et parti med kronglete skjærgård. Mange små holmer og øyer. Her har vi en velferdshytte, hvor vi spiste lunsj før vi gikk videre rundt Miseryfjellet og hjem til stasjonen.

Vi fikk plutselig god værmelding for flere dager. Toppene på Miseryfjellet var uten skyer, for en glede. Da var det bare å finne frem sjokoladen og legge i vei.

Jeg traff Jørgen ved Mjogsjøhytta (hytteruin ved foten av fjellet) og vi gikk sammen opp Fallvindsdalen til de tre toppene av Misery: Urd (536m og øyas høyeste punkt), Verdande (462m) og Skuld (454m). Skylaget rakk å tetne litt før vi kom på toppen av Urd, men vi hadde stort sett god utsikt.

Etter toppene gikk Jørgen hjem og jeg gikk ned Oppgangsdalen for å overnatte på hytta Skutilen. Reidar kom på besøk og sammen gikk vi dagen etter til Revdalen, Fuglefjellet og Hambergfjellet. Hele dagen ble satt av til å se på fuglelivet og den tøffe naturen. 400m loddrett vegg rett i havet og hundretusenvis av hekkende sjøfugler. Oppe på kanten kan man ligge og kikke rett ned i havet og se og høre et fugleliv i en skala som nesten ikke finnes noe annet sted i verden. På denne turen var det først og fremst lomvi vi så på, nordens pingvin.

Edel dukket opp på Fuglefjellet og tok følge på siste del av turen. Russehavna ble siste overnattingssted før jeg måtte hjem og ta min neste vaktperiode.

Det finnes underjordiske elver her på øya, og dermed også noen huler man kan gå inn i. Den mest kjente hula kalles Nikk-Nakk og ligger ca 10km fra stasjonen. 6. juli dro jeg og Reidar på tur med hjelm og lykt for å se hvor langt inn i fjellet vi kunne komme.

Vi hadde kartkoordinatene og fant hula ganske lett oppe på Oswaldfjellet sør for Røyvasshytta. Man ser spor etter hulgangene som fordypninger i terrenget.

Åpningen er ca to kvadratmeter og lett å komme inn i. Hula går bratt nedover noen meter før man kommer inn i en ganske stor hall.

Hula så temmelig utrygg ut. Som det meste annet her på øya var alt løst og rasfarlig, ingen lur plass å bli i timesvis. Innerst gikk det en trang gang videre, men jeg hadde ikke noe behov for å presse meg inn der.

På tur hjem var vi innom Røyvasshytta og spiste middag.

Etter sankthansfeiringa hadde jeg fortsatt to fridager igjen. Værmeldinga var god så jeg ville se den ukjente sørsiden, hvor fjellene og sjøfuglene lokket. Jeg dro ut etter lunsj på søndag, sammen med Reidar, Tassen og Eerkki.

Ruta sørover gikk via Røyevatnet, Skutilen og deretter til velferdshytta i Russehavna. Hytta lå idyllisk til, med utsikt mot Miseryfjellet, et flott elvedelta og en fascinerende skjærgård. I tillegg ligger den i passelig avstand fra alle fjell og noen av de største sjøfuglkoloniene i Europa. Det tok ikke langt tid å kåre favoritthytta.

Mandag måtte jeg hjem, men vi ville ikke gå strake veien. Først besteg vi Antarcticfjellet og fikk utsikt. Vi gikk enda lengre sør til Revdalen hvor Norsk Polarinstitutt har sin hovedbase på Bjørnøya. Her ble vi tatt godt i mot av hyggelige fugletellere som inviterte oss inn på te. Vi tok oss også tid til en titt på de nærmeste fuglekoloniene, men måtte dessverre spare det meste av fuglekikkinga til en annen gang. Synet, lyden og lukta var likevel helt fantastisk.

Deretter gikk turen gjennom Ymerdalen og over til Ellasjøen. Ellasjøen er kjent for sin svært så PCB-holdige røye og kalles av enkelte bare for PCB-pytten. Heldigvis er dette lokalt for dette vannet, et fenomen forskerne fremdeles ikke har forstått helt. Polarinstituttet har en liten feltstasjon her som overvåker en alkekongekoloni.

Vi tok turen rundt hele brinken på vestsiden når vi skulle hjem. Da gikk vi forbi den tredje og siste feltstasjonen til polarinstituttet hvor to islandske forskere jobber med storjo.

Etter 12 timers gange var vi hjemme, slitne alle fire. Hundene var dessuten såre på potene etter den skarpe steinen oppe i fjellene, neste gang tar vi med sokker. Vi var heldige med været og så faktisk sola flere ganger. Det er en sjeldenhet her oppe i tåkeheimen.

Sankthansaften feiret vi på tradisjonelt vis. Rømmegrøt kl 15 og bålbrenning med grillmat på kvelden.

I/S Bjørnøens Kulkompani annekterte Bjørnøya i 1915. Dette var rett etter utbruddet av første verdenskrig, noe nøytrale nordmenn så på som en kilde til fortjeneste. Kullforekomstene på Bjørnøya skulle selges til de mange kulldrevne krigsskip. Et sted nord for Miseryfjellet ble valgt og fikk etterhvert navnet Tunheim etter Karl Tunheim som var formann i gruvebyen i 1916.

Allerede i 1915 overvintret mannskap for å forberede driften, og i 1920-1921 overvintret hele 182 personer på Tunheim. Det ble etterhvert en skikkelig by med over 20 bygninger, inkludert postkontor, radiostasjon og butikk.

Ved juletider 1919 ble Tunheim også en offisiell meteorologisk stasjon og sendte tre daglige værtelegrammer til geofysisk institutt i Oslo.

Mens investorer på Jæren tjente penger arbeidet menn i gruvene under elendige forhold. Avisa Nordlys rapporterte om råtten mat og trekkfulle hus. Arbeiderne ble nektet å sende telegrammer hjem og arbeidet 16 timer i døgnet for 8 timers betaling. Mat og personlig utstyr måtte de betale for. Gruvene var fuktige og kalde. Isbjørnene var ingen stor trussel, men en konstant kilde til frykt.

De klagende arbeiderne ble sagt opp i mars 1920 og sendt hjem, samtidig som nytt mannskap ble sendt opp uten kjennskap til årsaken til utskiftningen. Den ene skøyta som skulle bringe mannskap sørover gikk ned i et stygt uvær og alle 35 ombord omkom.

Til tross for mye kull på Bjørnøya var lagene forskjøvet og vanskelige å drive. Etter at krigen var over og kullprisene stupte ble driften lite lønnsom. Dette gikk først ut over arbeidernes forpleining, men etterhvert måtte gruvene stenge. I 1927 var det slutt på all gruvedrift og bare radioen og værstasjonen var i drift.

Et av de best bevarte byggene på Tunheim er stallen til Bjørnøya-Blakka, Tunheims maskot og litt av en berømthet i Norge på den tiden. Når gruvedriften stanset opphørte samtidig forforsyningene til Blakka. Etter at Blakka hadde blitt foret med alle halmmadrassene i byen måtte besetningen finne på noe annet. Røye, fugler, hvalkjøtt, polarrev – alt kjøtt ble etterhvert godtatt av Blakka som mat og fjordhesten ble forvandlet til en ren kjøtteter. Blakka takket heller ikke nei til en halvliter øl til maten.

Den andre verdenskrig satte en stopper for all aktivitet på Tunheim. Tunheim ble evakuert i 1941, verdens eneste kjøttetende hest ble avlivet og byen ble ødelagt av engelske krigsskip for å hindre at tyskerne skulle få tak i værobservasjoner for det strategisk viktige Barentshavet.

Kilder:

• Bear Island, Dag Hagenæs-Kjelldahl, IK Foundation & Co Ltd, 2006
• The Place Names of Svalbard, Norsk Polarinstitutt, 2003

11. juni, ny friperiode og ny hyttetur med Reidar. Denne gangen til Sagatun på Kapp Levin. Dette er en hytte som ligger en times gange fra Tunheim. Første del av turen ble derfor samme som på forrige tur. I tillegg gikk vi gjennom Tunheim City og videre til foten av Misery-fjellet.

Sagatun er mindre og mer primitiv enn Bjørnehiet, men ikke mindre trivelig av den grunn. To senger, bord, gassbluss og vedovn, hva mer trenger man? Lavt skydekke og snø i fjellene gjorde at vi ikke tok noen topptur, men det kommer nok senere på sommeren.

Jeg jobber tre dager på og tre dager av. Det gir mange muligheter for hytteturer. Vi har seks hytter spredt rundt på øya så det er en del muligheter.

5. juni dro jeg og Reidar på vår første overnattingstur. Målet var Tunheim, nærmere bestemt «Bjørnehiet», et gammelt ammunisjonslager for kullgruvebyen på nordøstsiden av øya. Turen gikk langs brinken.

Eerkki (hund) var også med. Vi har for tiden tre hunder: Aki, Tassen og Eerkki. De skal vel fungere som isbjørnvakter, men i praksis er de hovedsaklig turkamerater.

Bjørnøya ligger på 74°26′ N 19°04′ Ø, midt mellom Finnmark og Longyearbyen. Øya er ca 20km i diameter, flat i nord og med fjell i sør. Grunne vann med svalbardrøye finnes overalt, og særlig på nordsiden. Den meteorologiske stasjonen ligger i nord, ved Herwighavna.

Mye av øya består av det jeg antar er gammel løs havbunn som har hevet seg.  I dag skyller havet sakte vekk løsmassen, noe som tydeliggjøres av det mest karakteristiske trekket ved Bjørnøya: «Brinken», den mange meter høye, rasfarlige og stupbratte kanten som går rundt mesteparten av øya. I nærområdet til stasjonen er det brinken som gir de mest spennende naturopplevelsene. Her hekker sjøfugler og fantastiske naturformasjoner og kulturminner finner man overalt.

Bjørnøya ble oppdaget av Willem Barents i 1596 og fikk navnet etter en svømmende bjørn som mannskapet hadde et svare strev med å få felt. Når iskanten går ned til Bjørnøya så er det hyppige besøk av isbjørn.  De siste års isreduksjon gjør dette temmelig usannsynlig for vår del, men børsa er likevel med på alle turer utenfor stasjonsområdet.

De første år etter oppdagelsen var det hvalrossfangst som lokket og intens fangst i løpet av få år utryddet bestanden totalt. To hundre år senere hadde bestanden tatt seg opp igjen, bare for å bli utryddet på nytt. I dag er man heldige hvis man ser hvalross. Isbjørn og polarrev har det vært drevet fangst på i mange hundre år, hovedsaklig av russere og nordmenn, men i mindre ødeleggende skala enn hvalrossfangsten.

På tidlig 1900-tall var det gruvedrift som sto i sentrum. Den største virksomheten skjedde i Tunheim (en nedlagt norsk gruveby på østsiden), men det ble gjort undersøkelser også lengre sør. Etterhvert tok meteorologiske observasjoner og kystradio over som hovedaktiviteter. Bjørnøya er en del av Svalbard og ble derfor norsk da Svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920.

I dag er det bare den meteorologiske stasjonen (med fjernstyrt kystradio) som har helårsaktivitet. Sommerstid kommer det fugleforskere fra polarinstituttet, samt en god del turister, men de ser man neppe noe til etter september.

Etter å ha gått omkring i byen som en vanlig mann i to år var det på tide å oppleve noe nytt. Denne gangen ble det et seksmåneders engasjement som tekniker for meteorologisk institutt. Stasjonen på Bjørnøya har som hovedoppgave å observere været, men er også en viktig kystradiostasjon som fjernstyres fra Bodø. Min jobb blir hovedsaklig turnustjeneste med værobservasjoner og radiovakt, men også å ta tak i tekniske problemer hvis de dukker opp.

Etter noen kurs (radioteknisk på Rogaland Radio og værobservasjon i Tromsø) sto kystvakta klar til å transportere oss nordover med K/V Senja. Ikke dårlig å ha kystvakta til disposisjon når man skal på tur.

Oppreisen tok 27 timer, i fantastisk vær. Kunne stort sett sitte på helikopterdekket og sole meg, som er ganske bra midt ute på Barentshavet.

I åttetiden dukket Bjørnøya opp i horisonten, typisk nok innhyllet i tåkedis. Ved midnatt ble vi kjørt inn i lettbåt og tatt i mot av den gamle stasjonsbesetningen.

En litt hektisk overlappingsperiode på to dager fulgte, men det var ikke mer travelt enn at jeg fikk prøvd både vedfyrt badstu (med tilhørende bading i den lokale elva) og badestamp før gamlegjengen dro sin vei. Det er trivelige folk, både de gamle og de nye, så dette blir nok et godt halvår.