Forfatter: Asbjørn Djupdal

Jeg har lenge hatt lyst til å brygge mitt eget øl. Har lest om mesking og gjæring, men ikke hatt utstyr og plass til å drive med slikt. Når Frank og Geir foreslo at vi skulle prøve så var jeg ikke tung å be.

Geir og Frank lagde bryggeutstyret; et isolert meskekar og kjølespiral til kjele. Jeg bestilte malt, humle og gjær til en «American Brown Ale». Kjele lånte vi av kjøkkenet og gjæringsdunk var det her fra før.

Vi satte av en dag til bryggingen. Etter mesking, koking av vørter og mye venting hadde vi 22l vørter i gjæringsdunken. To uker senere hadde det gjæret til øl som vi tappet på flasker og lot stå to nye uker for å produsere kullsyre.

Resultat: Et av de beste brown ales jeg har smakt. Mørkt og fyldig, nesten som porter. Jeg er veldig fornøyd og kan fastslå at selv uerfarne bryggere kan lage godt øl hvis man bare forbereder seg godt.

De som har lyst å prøve kan se på disse lenkene:

• How to Brew
• Brygg selv

Bjørnøya er sannsynligvis en av verdens beste plasser for å fiske torsk. Kvaliteten er topp og mengden man fisker per tidsenhet er upåklagelig. Dette har vi erfart flere ganger. Jeg har vært litt slapp med fiskinga, men i dag ble jeg med ut. Fiskeplassen er bare noen hundre meter fra land, rett ut fra stasjonen.

Dette var artig. Jeg brukte juksasnelle, og da er det nesten ufattelig hvor mye man kan ta opp. Første torsken biter før snøret er helt ute, og etter noen få sekunders venting er det torsk på så mange kroker at man bare må dra snøret opp for at det ikke skal bli for tungt. Torsken er flott, fra et par kilo til kanskje 7-8kg. Dette gjentar seg hver gang man har snøret uti. Etter alt for kort tid må man bare gi seg fordi mengden blir uhåndterlig. Fisking i Sør-Norge kommer aldri til å friste etter dette.

Tilbake på stasjonen venter sløying og filetering. Kokk Jørgen ga meg et kurs i filetering av torsk, og med ca 40 torsker som skulle fileteres så fikk jeg litt praksis også.

Selv etter å ha gått Bjørnøya på kryss og tvers i flere måneder så hender det at Bjørnøya overrasker. Etter mye høstvær og innesitting fikk vi plutselig en godværsperiode. Strålende sol og med sesongens første nysnø på bakken. Jeg fant derfor ut at jeg skulle oppsøke tre av øyas mindre kjente turistattraksjoner.

Artig med huler, tenkte jeg, og dro først for å se «Den underjordiske elva». Dette er et stykke på ca 300m av Jordbruelva i nærheten av Djupvatnet. Elva renner plutselig inn gjennom en flott bueportal og forsvinner inn i berget. Åpningen er stor nok til at man kan stå oppreist, men det blir nokså trangt under taket lengre inne. Det er sikkert mulig å krype noen titalls meter inn, men jeg har sett filmen «127 hours» og gjør ikke slikt alene.

Turen gikk videre til Kapp Harry, et nokså alminnelig Bjørnøyaness rett utenfor Ellasjøen. Kapp Harrys beste egenskap er som utkikkspunkt mot Sylen. Etter å ha sett meg mett på utsikta gikk jeg og stekte koteletter på hytta ved Skutilen. Planen var å fotografere nordlys på natta, men med svinekjøtt og sjokoladekake i magen klarte jeg ikke å holde meg våken lenge nok.

Dagen etter var det «Osten» som var målet, en steinformasjon på Miseryfjellet som jeg har oversett på tidligere turer. Jeg har verken lest eller hørt om den før Edel tilfeldigvis nevnte den for meg. Dette skulle vise seg å være en av Bjørnøyas hemmelige perler. På tur til Osten stakk jeg oppom toppen av Urd, hvor jeg tilfeldigvis traff Reidar som var på dagstur ut fra Russehavna.

Osten er Bjørnøyas svar på Prekestolen, men merkelig nok temmelig ukjent. Det er en nesten 100m høy steinsøyle, flatt som et stuegulv på toppen med et horisontalt tverrsnitt på kanskje 50m². Artig nok så er sprekken som skiller søyla fra fjellet ved siden av bare én meter bred. Det er derfor mulig å hoppe over på Osten, noe som frembringer lett kiling i magen hvis man samtidig tenker på hvor langt man faller hvis man snubler. Jeg tror forøvrig dette må være snakk om en brun geitost av stølstype, for den virket nokså porøs og kornete.

På tur hjem tok jeg en rast i sola og fikk min første mulighet til å fotografere snøspurv, en av de mest tallrike av de minste fugleartene her på øya. Snøspurvbilder har jeg prøvd å ta siden jeg kom hit, men fuglene er generelt lite fotovillige. Det måtte både tålmodighet og 510mm brennvidde til.

Typisk på steder som Bjørnøya og Troll er at de fleste interesserer seg for friluftsliv. Mange er også entusiastiske amatørfotografer og dyrt fotoutstyr er ikke noe sjeldent syn. Jeg må innrømme at jeg også blir inspirert når jeg er på naturskjønne steder og bruker både tid og penger på å prøve å få noen blinkskudd.

Men det er ikke noe poeng i å ta bilder som ingen kan kikke på. Jeg har derfor satt opp et fotogalleri på hjemmesiden hvor jeg fortløpende legger ut de bildene jeg er mest fornøyd med.

Gå til Asbjørns fotogalleri.

Det er ikke bare forskerne som forlater øya, fuglene drar også. Jeg har vært på min siste «fugleekspedisjon» til sørsiden nå, turene heretter blir nok uten det samme fuglelivet. Denne gangen var målet «Kapp Kolthoff», et kapp vi har holdt oss unna tidligere på sommeren på grunn av fredningsbestemmelser. Kapp Kolthoff er et kapp som går ut fra Fuglefjellet helt på sørsiden av øya. Perleporten som jeg kjørte gjennom med båt tidligere i sommer går gjennom dette kappet.

Dette var et fantastisk sted som overgikk alle forventninger. Jeg evnet som vanlig ikke å fange den fantastiske utsikten på bilder, men gjorde likevel flittige forsøk. Mengden lomvi på sørsiden var redusert til kanskje 10% av hva det var første gang jeg var på Fuglefjellet, men artig å se likevel.

Vi hadde vår første solnedgang ca 12. august. Nå blir det veldig fort mørkere. Det er allerede ganske mørkt ute midt på natta og skybedømming blir en stadig større utfordring. En fin ting er at nå får vi også fint orange lys til å ta bilder i på kvelden.

I dagene rundt sommerbåtankomst dro samtidig de siste av Norsk Polarinstitutts (NP) forskere hjem. Nå kan de bruke resten av året på å kose seg med data de har samlet inn i noen hektiske sommeruker. Vi som driver med vær her på Bjørnøya har hatt det artig med å gå til de forskjellige NP-hyttene på øya for å lære litt om fuglebiologi. Av og til har vi også fått besøk av NP her på stasjonen.

Noe av det mer spennende jeg fikk være med på var islandsk lundefangst. På island er det tradisjon å fange lundefugler med håv fordi lunde visstnok er like velsmakende som fargerik. Det ble desverre ingen smaksprøve, for her var hensikten å ta mål av fuglene for så å slippe de fri igjen. NPs håvspesialister var islandske Halfdan og Elinborg.

Håvfangsten foregår ved at man setter seg strategisk til ute på brinken et sted hvor lundefugler ofte flyr forbi. Håven, som er flere meter lang, lar man ligge klar langst bakken. Når man ser en innkommende lunde i riktig høyde og avstand svinger man opp håven og håper man fanger den i nettet i stedet for å slå den i svime. Like spennende som rypejakt med hagle, og omtrent med samme suksessrate for min del. Jeg traff ikke en eneste, men Halvdan reddet kvelden.

Det er stort sett kystvakta som bringer forsyninger og post til oss. Dette skjer flere ganger i løpet av året, men én gang hver sommer kommer det ekstra mye. Dette er den etterlengtede sommerbåten, som i år kom 7. august. De få dagene den er her er livet på stasjonen helt annerledes med mye folk og lange jobbøkter.

Jeg syntes forsyningstransporten på Troll var spesiell, men det er et temmelig spesielt opplegg her på Bjørnøya også. Småkolli kjøres inn av lettbåtene til kystvakta, resten må vi hente inn med en liten flåte som taues av en gammel notbåt. Slik har de gjort det her på Bjørnøya i flere årtier, og etter å ha sett det i praksis så synes jeg det fungerte overraskende bra.

Jeg og Hans Petter var flåtemannskap og festet og løsnet løftestropper når store ting skulle heises ned og opp av flåta.

Vi startet ca kl 18 og etter flere titalls turer inn og ut til KV Harstad så var vi ferdige ca kl 05. En lang natt, men været var stort sett bra så jeg syntes det var et greit avbrekk fra å melde lave femmere hver time.