Forfatter: Asbjørn Djupdal

Cusco, imperiehovedstad, verdens navle og inkakulturens vugge. Imperiet het Tawantinsuyo, som betyr de fire verdenshjørner, og er vel strengt tatt der jeg har oppholdt meg mesteparten av tiden. Det er likevel rundt Cusco at sporene etter imperiet er tydeligst.

Cusco er en veldig fin by, kanskje den fineste i Andes, og kombinert med alle de arkeologiske stedene og den spennende historien om Pizarro og erobringen av inkariket så kan man lett bruke en del tid her. Det eneste negative jeg har å si om Cusco er at man som lyshudet europeer blir et åpenbart mål for alle de aggressive selgerne som livnærer seg av turister.

Man kan nesten ikke dra til Cusco uten å besøke Machu Picchu, kontinentets mest kjente og mest besøkte ruin. Dette var sannsynligvis hytta til inka Pachacutec, brukt når han skulle ta seg et avbrekk fra mas og kjas i Cusco.

For meg var Machu Picchu en nedtur. Turen dit begynte med tog til småbyen Aguas Calientes, som er en slags ekstremvariant av Støren; en litt klaustrofobisk grop mellom bratte fjell. Ruinen ligger på en fjelltopp et stykke unna, med bussforbindelse. Guidebøkene sier det er lurt å ta første buss kl 05:30 for å unngå folkemengdene, så da gjør alle det. Busskøen var godt over 100m lang. Etterpå står man i en like lang kø for å slippe inn i ruinen, og inne på området går man i en enda lengre kø langs de merkede stiene mellom byggene.

Machu Picchu er flott, særlig med tanke på beliggenheten. Jeg kommer likevel aldri tilbake. Det finnes andre flotte inkaruiner, som dessuten har historisk relevans, så populariteten til Machu Picchu er helt ute av proporsjoner. Jeg besøkte Saqsaywaman, Pisaq og Ollantaytambo, og hadde jeg prioritert bedre hadde jeg erstattet Machu Picchu med en tur til Choquequirao.

Juni er festmåned i Cusco, og det skjer noe hver dag. Nordmenn tror de kan dette med å gå i tog, men etter en uke med parader i Cusco der folk danser synkront gjennom byen med flotte drakter så skjønner jeg at vi har mye å lære.

Festlighetene avsluttes med Inti Raymi 24. juni. Inti Raymi er en rekonstruksjon av inkaenes midtvinterseremoni som feires på inkafortet Saqsaywaman. Hundrevis av deltagere i historisk korrekte drakter og storslott koreografi gjør dette til et overraskende bra arrangement. Man kan enten kjøpe sitteplass sammen med andre utlendinger, eller møte opp flere timer før og finne seg en plass på en nærliggende bakketopp sammen med lokalbefolkninga. Jeg gjorde det siste, og snakket med mange hyggelige peruianere mens vi ventet på seremonien. Etter å ha jaget bort utallige slitsomme selgere i Cusco sentrum er det godt å se at den jevne innbygger fremdeles er hyggelig. Etter seremonien var det matboder og diverse spill og aktiviteter et stykke unna.

Siden jeg var såpass nær (bare et døgns reisetid unna) så bestemte jeg meg for å ta en svipptur til Påskeøya. Hit har jeg hatt lyst å dra siden jeg leste om det i Donald som barn.

Påskeøya er på mange måter som Bjørnøya. Samme størrelse (164 km2 vs Bjørnøyas 178), samme høyde på høyeste fjell (rett over 500m) og tilsynelatende endeløst hav rundt på alle kanter. Påskeøya har også sin egen variant av både Sylen og Måkestauren (uten måker). Forskjellene er også åpenbare; Påskeøya er en vulkansk tropeøy med over 5000 innbyggere, internasjonal flyplass og spor av en prehistorisk kultur som har produsert noen av de mest fascinerende kulturminnene på kloden.

En fin ting med Påskeøya er friheten man har som turist. Hele øya er en nasjonalpark, men bortsett fra de to mest utsatte arkeologiske stedene så kan man gå på tur og kikke så mye man vil på egenhånd. Hele befolkningen bor i den eneste byen på øya, så resten av øya er relativt folketom.

Hovedattraksjonene er selvfølgelig de berømte steinstatuene (moai), statuer på 3 til 10 meters høyde utskjært i en temmelig særegen stil. Disse var opprinnelig plasserte på seremoniplattformer (ahu), typisk ved sjøen med statuene vendt inn mot landsbyen innenfor. Da Roggeveen oppdaget øya i 1722 sto ca 300 moai slik, fordelt på 125 plattformer rundt hele øya. Det må ha vært et fantastisk syn. På den tiden var befolkningen 3-4 ganger større enn i dag, så det var landsbyer spredt rundt hele øya.

Påskeøya hadde også en av verdenshistoriens verste menneskeskapte miljøkatastrofer, og mangel på naboøyer å flykte til førte til hungersnød, kriger, kannibalisme og en kulturrevolusjon som igjen førte til at alle moai ble bevisst veltet og ødelagt av befolkninga. I dag er noen få av plattformene restaurerte og de har løftet på plass noen av statuene slik at det er mulig å se hvordan de var på 1600-tallet. Resten av plattformene og statuene ligger i ruiner, i likhet med restene etter alle landsbyene.

Påskeøya har taklet turistalderen bra, mye bedre enn mange andre steder jeg har vært på. Byen er fin og ryddig og har blitt modernisert på en fin måte som holder på det polynesiske særpreget. Som et eksempel så er flyplassterminalen bygget delvis i tre, med utskjæringer og utendørs ventehall med palmer.

Jeg brukte hver dag enten til å gå eller sykle på tur for å se på natur og kulturminner. Jeg likte spesielt godt en sti som gikk langs nordkysten av øya, et øde sted uten bilvei men likevel fullt av ahus, moais, helleristninger og rester av byggverk. Dette området har vært tilnærmet urørt siden avfolkningen av øya på 1800-tallet. Naturen er også tøff, med sine klipper og gresslandskap, så det er uforståelig at jeg ikke møtte en eneste annen person i dette området.

De fleste andre høydepunkter ligger langs turistveien som går i en runde mellom byen, nordkysten og sørkysten. Anakena har den flotteste restaurerte plattformen, og Tongariki den største og mest imponerende.

Det aller artigste er likevel steinbruddet Rano Raraku der statuene ble laget, et sted der det fremdeles er nesten 400 statuer halvferdige eller ferdige og venter på å bli transportert til sine respektive platformer. Det er et nesten uvirkelig syn å se alle disse statuene spredt rundt på et lite område, stående, liggende, delvis begravd. Når man samtidig tenker på alt arbeidet som har gått med til produksjonen som så har tatt brått slutt på grunn av akutt ressursmangel så blir det en temmelig særegen opplevelse.

Stillehavskysten av Peru er en ørken. Det er utrolig at folk kan leve her, men det har de gjort i tusenvis av år.

Neste punkt på Gringotrailen var Nasca, en liten ørkenby i sørlige Peru. Nesten alle som drar til Peru drar til Nasca, ikke fordi det er et vakkert sted, men fordi det er der den kjente nasca-kulturen holdt til for et par tusen år siden.

Navnet Nasca kommer av et lokalt ord for smerte. Jeg besøkte en lokal gravplass som i årenenes løp har blitt plyndret gjentatte ganger. Nå er stedet beskyttet, men mumier sitter fremdeles i friluft, og det ligger fortsatt benrester og gravskrot spredt rundt på bakken. Ikke ulikt Nordhavna på Bjørnøya. Undersøkelser viser at folk stort sett døde av tørste eller kriger, før fylte 40 år. Det gir perspektiv til navnet. I dag karakteriseres stedet mer av plagsomhet enn smerte. Det første som møter turister som går av bussen er masete selgere som vil selge turer og hotellovernattinger. Betydelig mer påtrengende enn andre steder i Peru. Disse følger deg hele oppholdet i Nasca og gjør at stedet ikke egner seg for mer enn en kort visitt.

Hovedattraksjonen er utvilsomt de berømte Nasca-figurene, store tegninger av folk, fugler og dyr i ørkenen. De fleste så store at de bare er synlige fra fly, noe som gjør at kunstnerne ikke har kunnet se sine egne verk. De fleste turister tar også en overflygning i småfly, men siden jeg ikke har mage til luftakrobatikk så benyttet jeg meg av utsiktspunkter på bakken i stedet.

To utsiktstårn gir oversikt over noen få av figurene. I tillegg finnes et naturlig utstiktspunkt, en liten bakketopp, hvor det ikke går an å se figurer, men i stedet lange og helt rette linjer som strekker seg helt ut i horisonten. Nesten ingen turister virket interesserte i dette stedet, men for meg var det høydepunktet. To steder på denne toppen møtes linjene, og står du der i skjæringspunktet kan du se linjer stråle ut i alle retninger mot horisonten. Ingen vet hva disse ble brukt til, men en rådende teori er at de fungerte som en astronomisk kalender.

Etter Nasca dro jeg til diverse byer langs kysten, alle preget av sand og ørken, og endte i Lima. Der har jeg nå bodd noen dager i bydelen Miraflores. Miraflores er en typisk middelklassebydel hvor folk drikker kaffe på Starbucks, jogger i parken, handler på kjøpesenter og ellers gjør akkurat det samme som i alle andre middelklassesamfunn i verden. Borte er de livlige markedene, de tradisjonelle klærne, gateselgerne og alt det som gjør Sør-Amerika spennende. Som turist har jeg bare ett ord for det; kjedelig.

Jeg har brukt noen dager i Cañon del Colca, et av verdens dypeste elvegjel. Selv Sautso blir liten i forhold. Colcadalen er befolket, og innerst i dalen er det fremdeles noen ganske utilgjengelige steder. Jeg tok buss fra Arequipa til Cabanaconde, som er så langt inn man kommer med vanlig buss. Cabanaconde ligger oppe på kanten av dalen, med dype dalsider ned mot elva 1200m under seg. Rundt Cabanaconde ruver det fjell opp mot 3000m høyere enn byen.

Jeg bestemte meg for å gå til en landsby uten veiforbindelse og overnatte der. Gikk ned dalsiden, krysset elva og gikk opp på andre siden. Der ligger det flere små landsbyer som alle overlever på mais og poteter, og inntektene fra en og annen fotturist. Jeg overnattet i Tapai, som jeg vil si er den fineste av landsbyene jeg var i.

«Hotell»-eieren måtte opp og hjelpe til med maishøsting, så det ble jeg med på. I maisåkeren tok de det ganske rolig, og drakk chicha (maisdrikk, ganske god) og noe de påstod var whiskey (ikke god).

Dagen etter dro jeg videre til neste landsby. Der møtte jeg veiarbeidere som var godt i gang med å lage veiforbindelse i dalen. Det går nok ikke lang tid før også Tapai er tilknyttet veinettet. Kanskje bra for befolkninga, ikke bra for turistene.

Krysset elva ved Sangalle. Sangalle er et slags feriested ved elva, med palmer, basseng og hytter hvor mange overnatter. For meg var det nok å spise lunsj, før jeg gikk opp til Cabanaconde. En drøy oppoverbakke på nesten 1200 høydemeter. Det merkes, både i legger og lunger.

Etter en måned med farting i Bolivia så dro Frode hjem for å gjøre noe nyttig for samfunnet. Jeg ble igjen for å loffe videre. Det første jeg gjorde var å dra rett vestover, til Copacabana ved Titicacasjøen.

Copacabana er en fin liten by, men det er øya utenfor som er områdets store attraksjon: Isla del Sol.

Områdene rundt Titicaca har sett den ene sivilisasjonen etter den andre, og Isla del Sol har spilt en sentral rolle i mytologien til disse. Ifølge incaene var det her solen ble dannet, og den mytiske Inca Manco Cápac ble født her før han dro videre til Cuzco og dannet incariket.

De fleste tar en turbåt fra Copacabana og får en guidet tur på deler av øya i løpet av en halv eller hel dag. Jeg bestemte meg for å gå 15km nordover mot øya fra Copacabana gjennom flere små landsbyer, før jeg fant noen som var villig til å kjøre meg over til øya i båt.

Isla del Sol er flott. Her finnes ikke biler, bare stier og steintrapper. Beboerne er stort sett Aymará. Alle varer fraktes fra havna med esler, og det er esler og sauer i de fleste hager. Det er tre landsbyer på øya, og jeg overnattet i Yumani som er den største. Turistinfrastrukturen er god, uten å være glorete.

Etter å ha overnattet og så gått øya på langs, dro jeg tilbake til Copacabana og videre til Puno på Peruiansk side. Puno er et av Perus største turistmål, også her på grunn av øyene utenfor. Disse spiller ingen mytologisk rolle, men er spennende likevel. Her finner vi de flytene sivøyene til Uru-folket, og to ekte øyer med særegne kulturer. Jeg valgte å ta båt til den største øya, Taquile, med en kort svipptur innom en av de flytende øyene.

Taquile er, i likhet med Isla del Sol, helt uten motoriserte kjøretøyer, men er mindre. Kulturen er forskjellig, her snakker de Incaenes språk quechua. Alle går i tradisjonelle klær, også barn, og er usedvanlig trivelige mot fremmede. Øya er full av turister rundt lunsjtider, men etter kl 14 er det nesten bare de lokale igjen. Jeg valgte å overnatte hos en trivelig familie som lagde mat til meg og ble bekymret når jeg gikk ute på kvelden i mørket (øya har ingen gatelys).

Etter flere byer paa rad var det paa tide med en fjelltur. Valget falt paa en av Bolivias mest kjente stier; Camino del Choro. Dette er en tredagers tur med overnatting i telt.

Denne stien er en del av det gamle incaveinettet. Da europeerne kom til Soer-Amerika kom de til et temmelig avansert samfunn med fullt fungerende infrastruktur. Blant de mest kjente ingenioerbragdene til incariket var veinettet som bandt sammen incabyene, fra Quito i nord (dagens Equador) til Santiago i soer (dagens Chile). Veiene er ofte flere meter brede og gaar opp i 5000 meters hoeyde. Selv etter flere hundre aars bruk er det fremdeles imponerende standard paa en del av disse veiene. Den mest kjente incaveien gaar fra Cusco til Machu Pichu.

Incaloeperne, chasqui, var stasjonerte langs veiene og sprang i staffett med meldinger og smaa pakker. De hadde en hastighet paa 240km per dag, som er omtrent like bra som posten i dagens Norge.

Camino del Choro er en bit av veien som gikk fra et sted naer dagens La Paz og ned i Yungas-regionen.

Vi leide oss telt og soveposer i La Paz og tok drosje til La Cumbre. La Cumbre er toppen av den velkjente Yungas-veien; «verdens farligste vei». Strengt tatt finnes det tre yungasveier: Incaveien som vi gikk, «doedsveien» og nyveien som de fleste bruker.

Fra La Cumbre maa man gaa opp et par hundre hoeydemeter til Abra Chucura. Hoeres lett ut, men i nesten 5000m hoeyde er det tungt nok. Det er artig hvor fort man tilpasser seg hoeyden, hadde ingen problemer med hoeyden annet enn at hastigheten gikk litt ned. En stor forbedring fra de foerste dagene i La Paz.

Fra toppen er det i praksis tre dager med nedoverbakke. Landskapet er flott og varierer veldig fra de alpine fjellene paa toppen til jungelen nederst. Vi gaar fra 4900moh foerste dagen til 1350moh der stien slutter i landsbyen Chairo.

Foerste dagen ser vi mye til den orginale incaveien, og vi passerer ogsaa en tambo som var «hotellet» der incaloeperne og andre stoppet for mat og hvile.

Selv om det ikke er bilveier inn i denne dalen saa bor det en del boender der. De har faatt seg en fin ekstrainntekt ved aa lage til leirplasser og utsalgssteder for drikke og sjokolade. Varene fraktes opp paa gammelmaaten; paa ryggen til esler, muldyr eller hester.

En fin tur, og jeg forstaar godt at dette er en av de mer populaere rutene i Bolivia. Naturen er variert og stien er lett baade teknisk og fysisk (hvis du har muskler til aa gaa nedover i tre dager). Det er fremdeles lite turister der, vi var «uheldige» og gikk mens der var unormalt mange. Likevel saa vi nesten ikke turister annet enn paa leirplassene.

Tupiza er en liten by i soerlige Bolivia, kjent for sin unike natur. Dette er stedet hvor Butch Cassidy og Sundance Kid endte sine dager, og naturen gir virkelig assosiasjoner til westernfilmer. Slik vill-vest natur maa man selvsagt se fra hesteryggen.

Vi leide oss to hester og en guide og dro ut paa en todagers ridetur. Jeg fikk en noksaa gretten hest som nok helst oensket at jeg hadde blitt igjen paa hotellet i byen.

Vi overnattet i en relativt soevnig landsby etter en dags ridetur gjennom den Bolivianske landsbygda. Landsbygda i Bolivia er preget av smaa murhus, hissige hundeflokker og trivelige beboere. Dagen etter tok vi en annen rute tilbake til Tupiza.

Saa bar det ut paa tur igjen. Ikke til is og snoedekte vidder, men til mer befolkede steder. Foreloepig er planen tre maaneder rundt ekvator i Soer-Amerika. Jeg starter i Bolivia, og er heldig nok til aa ha med meg Frode de foerste fire ukene.

Etter en lite stopp i Barcelona for aa spise manchego og trene spansken saa dro vi rett til La Paz. Flyplass paa 4050m, noe som merkes godt de foerste dagene.

La Paz er spesielt. Byen ligger i en kloeft, med flotte fjell rundt. Selve bebyggelsen er noe sliten, men likevel med sin sjarm. Her gaar ogsaa mange Aymará-kvinner i sine typiske klaer, som inkluderer den typiske bowlerhatten.

Potosí er neste stopp. Denne byen ble bygd ved Cerro Rico, noe som var verdens stoerste soelvgruve i sin tid. Her har utrolig mange slaver og arbeidere mistet livet over noen hundre aars drift, og inntektene drev Spanias oekonomi i lang tid.

Etter noen dager hvor jeg fikk den obligatoriske magesjauen (jeg paa hotellet, Frode paa fjelltur), saa kom turen til en av Bolivias stoerste attraksjoner: Salar de Uyuni.

Uyuni er en liten by, som foer ikke hadde stort mer aa skryte av enn aa vaere et togknutepunkt. Bebyggelsen er tilsvarende, med noksaa triste lave murbygg paa en flat slette. I dag er det turisme som er det store, og denne byen er full av «gringos». Alle skal ut paa den samme runden med leid terrengbil og guide, for aa see de samme attraksjonene. Vi ogsaa, og selv om turistkoe og foelelsen av det jeg kaller bussruteturisme var sterk saa er dette et klart hoedepunkt.

Den viktigste attraksjonen er Salar de Uyuni, verdens stoerste saltflate. Dette var saert, og jeg fikk en helt egen assosiasjon til dette. Dette minnet om Troll og de endeloese viddene av is og snoe i Antarktis.

Standardturen ut fra Uyuni tar tre dager, og inkluderer foruten saltflaten ogsaa varme kilder, geysirer, innsjoer og vulkaner.