Real de Catorce

Etter flere dagers opphold i Durango, ørkenby med et særdeles trivelig hostell, og Zacatecas, en sjarmerende gruveby, har jeg lyst til å oppleve noe annet enn store byer. På AirBnB finner jeg en interessant hytte: «Primitive house desert oasis». Høres ut som noe for meg.

Jeg avtaler møte med eieren Jim i Matehuala. Jim er utflyttet amerikaner, snart pensjonert og lever av å selge dokumentarfilmer han spilte inn for flere år tilbake. Bustete skjegg, langt grått hår med en skallete flekk på toppen som skjules med en fillete stråhatt. Kjøretøyet er en gammel folkevognbuss innredet for camping. Jeg overnatter hjemme hos Jim første natta da det er for sent å dra ut til hytta. Jim diskuterer villig alt fra europeisk politikk, meksikansk kultur, UFO-observasjoner og konspirasjonsteorier om alien-primat-hybrider som forklaring på vår tids teknologiske utvikling. Dette ble i særeste laget for meg.

Dagen etter sitter jeg på bussen til Real de Catorce. Real er en tidligere gruveby som nesten ble fullstendig forlatt i forrige århundre. Nå har stedet tatt seg opp som en turistdestinasjon. Den flotte plasseringen, de slitne bygningene og stedets mystikk som pilegrimsmål for huicholene (indianere) tiltrekker seg folk. Jeg skal videre 4 km til en landsby som heter Los Catorce. Dit kommer man bare til fots eller med «Jeep Willys», slitne terrengbiler fra forrige århundre som fungerer som buss og taxi.

Los Catorce ligger i en dal, et rolig sted med kanskje 100 innbyggere som lever av jordbruk og det de kan selge oppe i Real de Catorce. Landsbyen har ikke veinett, bare stier og enkelte kjerreveier. Her skal jeg bo to netter. Chendo, en av de innfødte, viser meg huset. Et primitivt adobehus uten strøm eller innlagt vann. Jeg børster vekk det grøvste av spindelvev, men aktive edderkopper gjør det til en kortvarig glede. Det er temmelig dunkelt inne, bare ett lite vindu i tillegg til døra. Det som finnes av møblement er strengt funksjonelt. Konseptet «koselig» har visst ikke kommet til Los Catorce enda.

På begge sider av dalen er det fine fjell. I Norge ville de vært naturlige turmål, men etter et kort forsøk opp lia gir jeg opp. Tornebusker river opp både klær og skinn og jeg finner ingen stier.

Jeg våkner til lavt skydekke. Fjellene er ikke til å se. Jeg går veien opp til Real de Catorce og håper skyene letner. Etter litt vandring i byen fortsetter jeg opp til noen gruveruiner og derfra langs toppen av fjellene rundt byen. Artige kaktuser og palmer er det mange av, de ekle tornebuskene nesten fraværende. Her er det lett å gå, og oversiklig slik at kart er unødvendig. Enkelte løse hester, en gjeter og en flokk geiter er de eneste jeg treffer på før jeg går tilbake til byen.

Stemningen i Los Catorce er rar. Noen hilser høflig, andre ser morskt på meg. Kan nesten høre hva de tenker: «For en raring. Rik mann leier det dårligste huset i vår fattige landsby. Hvorfor er han ikke på hotell i Cancun med sine likesinnede?» Den eneste jeg snakker litt med er Chendo, han er hyggelig men det blir ikke de dype samtalene. Det er nesten litt ekkelt. Som oppvokst i sosialdemokratiet så liker jeg ikke å føle meg privilegert, men her er ulikhetene tydelige. Det er vel dette Jens A. Riisnæs mener med «dannelsesreisen». Man får føle på kroppen hva som finnes av både forskjeller og likheter på tvers av kulturer og kontinenter, det er sunt.

Neste dag går jeg opp til byen. Jeg vil besøke El Quemado, huicholenes hellige fjell og målet for deres pilegrimsvandringer. Alle sier det er langt unna så jeg leier meg en hest og guide. Det viser seg selvfølgelig som en enkel dagstur, selv til fots. På toppen er det offerplasser hvor pilegrimene spiser peyote (halusinogen kaktus) og feirer når de er ferdige med sin vandring gjennom ørkenen. Dette er også mål for hippier og nyreligiøse som synes plassen er «spirituell». Jeg er ikke mottagelig for slikt og drar tilbake til byen etter å ha sett meg mett på det fine natur- og kulturlandskapet.