I går kom høstens første snø. Nå er det et pent melisdryss på toppene ved stasjonen som pynter opp sammen med den grønne mosen. I formiddag tok jeg meg en tur opp til Karl Stephantoppen for å se på snøen før jeg gikk ned til Metten og vaffelsøndag.

Samtidig med at fjellene ble lysere av snøen ble det brått mørkt for hundene våre. Ingolf og Grayling har holdt til på Metten i godt over et tiår og vært til glede for alle på stasjonen. De ble veldig gamle og Ingolf var svært plaget av gikt og stivhet. Det var en trist beslutning å ta men jeg hadde ikke lyst til at de skulle gjennom en ny vinter.

Feltvogna kjører målbevisst gjennom Månelandskapet. Det militære kjøretøyet er fullpakket av utstyr og søvndrukne personer, trangt plasserte ved siden av hverandre på to rader med klappseter. Det er tidlig og det utveksles bare lavmelte kommentarer. Ute er det fremdeles mørkt og landskapet ruller forbi i svart silhuett mot stjernehimmelen. Situasjonen gir assosiasjoner til militærøvelser i ungdommen, men denne natta er alle med frivillig.

En liten time senere er turlaget i rolig men optimistisk gange opp dalen. Hodelykter lyser opp den mosegrodde morenemassen mens sola såvidt begynner å fargelegge østhimmelen rød og fiolett. En kald vind gir enkelte bekymringer, men ikke nok til å fjerne optimismen bygd opp av en uvanlig god værmelding. Mosen gjør sitt fåfengte forsøk på å bremse fremgangen ved å synke sammen og begrave føtter for hvert steg, men det eneste resultatet er et tydelig spor som slynger seg etter den lille rekken med mennesker.

I syvhundre meters høyde kommer synet av breen; en innbydende slett isbakke etter den småkuperte dalen som nå er tilbakelagt. Føtter blir skodd med pigger og ferden fortsetter. Langt der borte ligger målet; en flott hvit vulkantopp som stiger opp fra den slette breen. Det bratte partiet opp mot toppen er pyntet med sprekker og enorme blokker i en kaotisk labyrint av is. Toppen ser ut til å være nærmere enn den er, men dette bedraget blir fort avslørt. Kursen settes mot Nunataken, en svart liten flekk i overgangen fra slett bre til bratt og oppreven is.

Sola har endelig passert horisonten og begynner å varme. Ikke lenge etterpå gir vinden opp sin kamp mot komforten. Jakker åpnes og votter fjernes. Ved ankomst til Nunataken har det blitt riktig varmt og gruppa tar seg en behagelig hvil i solsiden av den lille steinknausen. Ullundertøy tørkes i sola og praten er livlig. Alle er klar over at det er fra dette punktet de største utfordringene kommer, men været gjør sitt til å holde optimismen på topp. Det er nesten for mye av det gode. Hva slags arktisk ekspedisjon er dette? Dette minner mer om en familietur på påskefjellet.

Det blir ikke seier av å slikke sol og sjokolade. Toppstøtet må igangsettes. Tauet rulles ut og binder laget sammen til en syvleddet orm som tar til å slange seg oppover fjellsiden. Hindrene møtes nesten umiddelbart. Bunnløse sprekker så brede at ingen mann eller kvinne kan hoppe over. Første forsøk må oppgis, her må finnes en annen vei. En annen sprekk kan passeres på en snøbro, men på motsatt side reiser det seg en vertikal isvegg på tre meters høyde. Har laget ferdigheter og utstyr til å kjempe mot bøygen? Alt satses. Nederlag mot isveggen kan bety hjemreise med uforettet sak. Det motiverer bedre enn noe annet. Blod, svette og tårer må til men alle klarer å klatre opp isen og komme seg ut av islabyrinten.

Laget går ivrig oppover, men hvor blir det av toppen? Det dukker stadig opp en ny snøbakke bak den forrige. Den ene brattere enn den andre. Med ett høres et velkomment gledesrop fra taulagets fremste medlem. Ormens bakpart snor seg utålmodig opp for å se, og synet er fantastisk. Beerenbergs sentralkrater viser seg i all sin prakt. Kraterbunnen er dekket av en isbre som renner ut mot nordvest, omkranset av en sirkelrund og alpin kraterkant. Toppen er beseiret, målet er nådd. For enkelte har denne frukten modnet i snart seks måneder. Endelig kan den spises. Gleden er stor, men utsikten enda større. Dette er toppen av verden.

Toppen av vår verden. I nord, øst og vest ser vi bare hav. Under oss mot sør ser vi Sør-Jan med alle sine topper, daler og vulkankrater. Der har vi gått turer og besteget fjelltopper som vi da syntes var høye. Nå ser de ut som små vorter på en tunge, omkranset av endeløst hav. Langt der nede et sted er det vi bor.

Det fotograferes, det gratuleres, det telefoneres. Alle vet at denne toppen er eksklusiv. Bare et fåtall har besteget den, en av kongerikets flotteste totusenmeterstopper. Selv det beste vær gir ikke komforttemperatur i denne høyden og laget gjør seg klar. Det er på tide å komme seg hjem.

Ruta hjem er kjent, og ned er lettere enn opp. En kort hvil innvilges ved Nunataken for å samle krefter til hjemturen. Sola har flyttet seg, rasten må bli på den andre siden av knausen. Et tydelig tegn på at tiden går, og det litt for fort. Hjemreisen går i lett og kjent terreng, men den er lang og skal gjennomføres av slitne kropper. Det vil ikke være til hjelp å miste dagslyset.

Feltvogna starter sin ferd hjem i samme mørke som den ankom i. Stjernebildet Kusken henger over sentralkrateret. Nordlyset danser over himmelen som et fyrverkeri til ære for seieren over fjellet. Byen, bestående av en håndfull bygninger og like mange radiomaster, lyser i mørket på motsatt side av Sørlaguna og gir løfter om en god natts søvn.

Turen alle har sett frem til er med ett over. Turlaget ankommer byen og møtes av kamerater med flagg og glass med sprudlende innhold. Dette varmer. De vet hvordan de skal gjøre stas på sine egne på ishavet.

Plutselig en dag så kunne jeg se helt til kapp Wien, og det uten at det regnet. Jeg bestemte meg for å se området vest for Beerenberg, med Frydenlund (Gamlemetten) som base. Dette ble tredje og kanskje siste overnattingstur til Gamlemetten.

Gikk glad og fornøyd over fjellene med varmende sol. Det er godt å se litt farger igjen etter uker med grått vær. Det kan bli fine bilder i tåke og regn, men det er vanskelig å få til.

På kvelden koste jeg meg inne på hytta sammen med ostepop, en bit manchego og den nye boka til Douglas Self (mer om det prosjektet senere).

Dagen etter hadde fargene forsvunnet fra øya. Skyene pakket inn de fleste toppene, så jeg holdt meg i lavlandet og gikk langs havet nordover til Kapp Muyen. Siste fridag gikk jeg opp til et lite fjellvann som heter Tornøyevatnet og videre ned Shmelckdalen. Dette var en artig dal, full av størknet stein og lavagrotter. Sur vind gjorde at jeg ikke brukte så veldig lang tid der, men vil gjerne tilbake og utforske området mer en dag.

Etter nok en drøy tur over lagunevollen var jeg tilbake på Trollsletta og klar for en ny dag på jobb. Det er greit å kunne slappe av med en arbeidsdag innimellom. Nå innser jeg at jeg stort sett poster fra turer i finvær. En solskinnsblogg fra Jan Mayen. Det er kanskje naturlig, men ikke helt representativt. Virker nesten som om tåka er hyppigere her enn på Bjørnøya.

Det har vært mye regn og tåke i det siste, så fjellutsikt har det vært dårlig med. Men har man øynene med seg så ser man mye rart på bakken også. Det er noen artige fenomener her på Jan Mayen som jeg har lagt merke til mens jeg har vært ute og gått.

Vandrende steiner

Racetrack Playa, Death Valley, USA: Verdensberømt på grunn av sine vandrende steiner. Dette er steiner som ligger ute på en sandflate med tydelige spor etter bevegelse. Nå i år klarte endelig noen forskere å observere steiner på vandring og dermed finne en forklaring på fenomenet.

Jeg har funnet slike her på Jan Mayen også. Sørlaguna er en stor flate av sand og gjørme som er dekket av en grunn innsjø deler av året. Om sommeren er den helt inntørket. Dette er typiske forhold for vandrende steiner. Noen av steinene er ganske store, på størrelse med en vannmelon.

Gruskjegler

Jeg postet bilde av dette tidligere. På en snøflate fant jeg et stort antall små gruskjegler (ca 15cm høye), pent stablet opp ved siden av hverandre og ganske perfekte i formen. Jeg aner ikke hvordan disse kan ha oppstått. De minner om noe jeg så på Troll, men mindre i størrelse.

Ringer i mose

Øya er dekket av mose, og mange steder kan man se noen artige ringer i mosen. Jeg tror dette er et fryse/tine fenomen, men jeg vet ikke.

Hexagoner og bølgemønster i sand

Der det ikke er mose er det ofte sand og grus. Mange steder ser man artige mønster, typisk hexagoner på vannrette flater og bølgemønster i skråninger. Jeg har forstått at dette også er et fenomen som dannes av tele i bakken som av en eller annen grunn sorterer grusen etter størrelse, men akkurat hvordan dette foregår har jeg ikke lest meg opp på enda. Disse er også veldig tydelige på Troll og andre kalde steder.