Selv etter å ha gått Bjørnøya på kryss og tvers i flere måneder så hender det at Bjørnøya overrasker. Etter mye høstvær og innesitting fikk vi plutselig en godværsperiode. Strålende sol og med sesongens første nysnø på bakken. Jeg fant derfor ut at jeg skulle oppsøke tre av øyas mindre kjente turistattraksjoner.
Artig med huler, tenkte jeg, og dro først for å se «Den underjordiske elva». Dette er et stykke på ca 300m av Jordbruelva i nærheten av Djupvatnet. Elva renner plutselig inn gjennom en flott bueportal og forsvinner inn i berget. Åpningen er stor nok til at man kan stå oppreist, men det blir nokså trangt under taket lengre inne. Det er sikkert mulig å krype noen titalls meter inn, men jeg har sett filmen «127 hours» og gjør ikke slikt alene.

Turen gikk videre til Kapp Harry, et nokså alminnelig Bjørnøyaness rett utenfor Ellasjøen. Kapp Harrys beste egenskap er som utkikkspunkt mot Sylen. Etter å ha sett meg mett på utsikta gikk jeg og stekte koteletter på hytta ved Skutilen. Planen var å fotografere nordlys på natta, men med svinekjøtt og sjokoladekake i magen klarte jeg ikke å holde meg våken lenge nok.

Dagen etter var det «Osten» som var målet, en steinformasjon på Miseryfjellet som jeg har oversett på tidligere turer. Jeg har verken lest eller hørt om den før Edel tilfeldigvis nevnte den for meg. Dette skulle vise seg å være en av Bjørnøyas hemmelige perler. På tur til Osten stakk jeg oppom toppen av Urd, hvor jeg tilfeldigvis traff Reidar som var på dagstur ut fra Russehavna.


Osten er Bjørnøyas svar på Prekestolen, men merkelig nok temmelig ukjent. Det er en nesten 100m høy steinsøyle, flatt som et stuegulv på toppen med et horisontalt tverrsnitt på kanskje 50m². Artig nok så er sprekken som skiller søyla fra fjellet ved siden av bare én meter bred. Det er derfor mulig å hoppe over på Osten, noe som frembringer lett kiling i magen hvis man samtidig tenker på hvor langt man faller hvis man snubler. Jeg tror forøvrig dette må være snakk om en brun geitost av stølstype, for den virket nokså porøs og kornete.


På tur hjem tok jeg en rast i sola og fikk min første mulighet til å fotografere snøspurv, en av de mest tallrike av de minste fugleartene her på øya. Snøspurvbilder har jeg prøvd å ta siden jeg kom hit, men fuglene er generelt lite fotovillige. Det måtte både tålmodighet og 510mm brennvidde til.

sjokoladekake og forsovelse istedetfor Nordlys, var sannelig ikke klar over at det allmenne forfallet har nådd helt ut til Bjørnøya også 🙂 — nå må du pinadø skjærpe dæ gut! 😉
Ska skjærpe mæ, neste gang skal jeg prøve å se om det går bedre med marsipankake.