Shelfen

Jeg fikk endelig en mulighet til å bli med på transport til «Shelfen».  Før jeg gyver løs med lange, sentimentale utbroderinger om den flotte naturen og turen ned dit blir det litt bakgrunnsinformasjon.

Det meste av utstyr og mat til Troll sendes med båt fra Cape Town.  Selv om vi har flyforbindelse er det mye billigere å transportere med båt.  Båten kommer tidlig i sesongen og legger til ved iskanten ca 250km nord for oss.  Under noen hektiske dager losses alt utstyr fra båten og settes på isen.  Hele resten av sommersesongen kjører vi i skytteltrafikk ned og opp for å transportere alt opp til Troll.  Transportkjøretøyene er tråkkemaskiner med sleder.  Hastigheten på disse er 10-15 km/t så det tar fra to til tre dager å kjøre én vei.  Vanligvis regner vi seks dager totalt på en transporttur.

Kart over Antarktis. Ruta ned til losseplassen er tegnet inn med rødt. «T» angir Troll, «H» er hengslingssonen og «L» er losseplassen.

Ruta ned er tegnet inn på kartet over og er på ca 270km hver vei.  Vi kjører først østover langs fjellene, før vi endrer kurs nesten rett nord og krysser en stor og flat bre.  Midt ute på denne breen er det hvitt så langt øyet ser, og her kjører vi i time etter time.  Etterhvert kommer vi til det punktet der breen møter havet.  Her flyter breen ut og danner en svær, flytende isbrem.  Det er dette vi kaller «Shelfen», etter det engelske ordet for isbrem: Ice shelf.  Det punktet hvor isen slipper tak i landmassen og går over til å flyte på havet kalles for hengslingssonen.  Dette er et farlig område med mange og store sprekker. Veien gjennom hengslingssonen undersøkes nøye hvert år og farlige sprekker blir preparerte slik at vi kan kjøre trygt over med kjøretøy.  Kjøring utenfor sporet og all usikret gange utenfor kjøretøy er derimot strengt forbudt.  Siste etappe er å krysse selve shelfen til vi kommer til det stedet hvor båten ble losset.

Vi har to transportlag som veksler på å kjøre ned.  Jeg er ikke med på noen av disse, men det er vanlig at de fleste får seg en tur nedover.  På transport 6 var det en sjåfør for lite.  Siden jeg hadde mulighet til å ta meg en uke fri fra mine vanlige gjøremål fikk jeg være sjåfør på denne tranporten.  Totalt var vi fem stykker: Kai, Bosse, Trond, Kjell og meg selv. Vi startet torsdag 15. januar.  Turen ned gikk veldig bra, med veldig godt vær.  Vi brukte derfor bare to dager.

Typisk utsikt på turen ned

Det er en egen opplevelse å kjøre i 14km/t over en svær, hvit slette og ikke se noe som helst annet enn sledetoget foran deg.  Dette er grunnen til at Troll har et stort lydbokbibliotek, men for en førstereisgutt som meg var det artig.

Ankomsten til shelfkanten var akkurat så flott som jeg trodde.  Svære isfjell lå og fløt ute på havet sammen med isflak av sjøis.  Det særeste var likevel velkomstkommiteen.  Det er en adeliepingvinkoloni midt oppe i losseplassen vår.  Adeliepingviner er en pingvinart som bare lever i Antarktis, en egenskap den bare deler med keiserpingvinen.  Disse fuglene er svært nysgjerrige og veldig lite redde for alt som finnes på land.  Det første de gjorde når vi kom var derfor å løpe mot oss for å sjekke hva vi var for en mystisk gjeng.  For en som er vant med norsk fauna er dette en surrealistisk opplevelse.

Nysgjerrige adeliepingviner

Shelfkanten. Her er det mange meter ned.

Adeliekoloni

Isfjell

Antarktispetrell

Vi ankom shelfkanten på kvelden og tok derfor resten av kvelden fri.  Jeg og Trond hadde tatt med oss ski og tok oss derfor en skitur.  Målet var å spore opp keiserpingviner.  Keiserpingviner holder seg på sjøisen, så dit måtte vi derfor komme oss.  Mens selve shelfen og alle isfjellene ute på havet er dannet av den antarktiske isbreen, så er sjøisen frosset hav.  Tykkelsen på sjøisen varierer med hvor mange år gammel den er, men den er i alle tilfeller mye tynnere enn selve shelfen, noe som kan gjøre det vanskelig å komme seg ned på den.  Ute ved losseplassen var det bare spredte isflak, så vi gikk innover langs shelfkanten et stykke til vi fant en passende snøfonn vi kunne bruke til å renne ned på sjøisen.

Selv om det var flott oppe på shelfen, var det å komme ned på isen en helt utrolig opplevelse.  Vi gikk på ski mellom store isfjell, det var helt blikkstille og en lav midnattsol ga en fantastisk lyssetting. Bevegelser i vannet gjorde at isen knaket og brummet rundt oss.

Weddelsel. Morten: Frøyaselen gir oss større utfordringer enn dette.

Det første vi så var en weddelsel, en nokså stor selart.  Den lå og sov på isen og brydde seg svært lite om oss.  Et annet sted gikk vi helt ut til kanten av isen, hvor isfjellene lenger ute speilet seg i sjøen.  I luften var det flere fuglearter, ikke minst antarktispetrellen som vi også har på Troll.

Utsikt utover sjøen.

Sprekk, her tok vi ikke sjansen på å krysse.

Til slutt fant vi det vi lette etter.  En enslig keiserpingvin tasset rundt på isen.  Dette var nok en ungdom, for den hadde ikke fått den karakteristiske gulfargen på halsen.  Artig var det likevel, keiserpingviner er store.

En ung keiserpingvin

Dagen etter begynte vi å gjøre jobben vår.  Det er hovedsaklig bare drivstoff som er igjen der nede, så jobben var å laste sledene med drivstoffkonteinere og fat.  Vi hadde fire sledetog, hvert med tre sleder.

Sidelasting av fuelkonteiner

Når dette var gjort begynte vi kjøringa sørover mot Troll.  Været var nå merkbart verre.  På vår andre overnattingsplass på turen hjem ble det snøstorm og umulig å fortsette.  Her ble vi derfor liggende værfaste et døgn.  Hjem kom vi den sjette dagen.

Mitt telt, i uværet

Påfylling av drifstoff på turen hjem. Mitt sledetog er helt til høyre i bildet.