Det er én person på vakt hele døgnet og alle dager i uka. Vi skifter hver 6. time.

Vaktperioden begynner med at vi sender værballong. Ballongen er en stor gummiballong som fylles med hydrogengass vi produserer ved hjelp av elektrolyse.

Jeg sender opp værballong en godværsdag. Foto: Edel

Under ballongen henger en radiosonde som måler temperatur, trykk og duggpunkt på sin ferd oppover i atmosfæren. I tillegg har den GPS mottaker slik at vindstyrke også kan beregnes. Alle data sendes ned i sanntid til stasjonen helt til ballongen sprekker et sted på mellom 20 000 og 30 000 meters høyde. Dette er godt inn i stratosfæren og derfor høyt nok til at den har passert alt vær av betydning.

Adiabatisk graf over ballongoppstigningen 29. november kl 12 UTC. Rød strek er temperatur, blå strek er duggpunkt. Ut fra denne grafen kan jeg se i hvilke høyder det finnes skyer og hvor stabil lufta er (dvs om bygeskyer kan dannes og vokse). Andre grafer gir oss vindretning og styrke i forskjellige høyder.

Ballongslipp er stort sett ganske enkelt, men kan være temmelig vanskelig når kulingen sender ballongen rett i en radiomast eller bygning.

Jeg sitter vakt på obs-rommet. Foto: Edel

Etter at ballongen er sluppet består resten av vakta av værobservasjoner hver time. Mellom ti over halv og fem på hel går vi ut og sjekker sikt, skydekke, skyhøyde og skytyper. I tillegg har vi noen målinger som bare gjøres en eller to ganger i døgnet (sjøtemperatur, nedbør, snødekke). Disse noterer vi ned og sender elektronisk til meteorologisk institutt, som sammen med automatiske måledata (temperatur, trykk, duggpunkt, vind) settes sammen til den internasjonale SYNOP-meldinga som går ut til hele verden.

En observasjon tar fra 5 til 15 minutter, avhengig av hvor vanskelig det er å bedømme skytypen. Resten av tiden sitter vakta på obs-rommet og svarer på telefon, radio og epost. Kl. 10:05 og 22:05 UTC leser vakta opp værmelding på VHF og MF for båtene som er i Barentshavet, og fire ganger i døgnet lager vi en METAR-melding som beskriver været for eventuelle flygere i området.

Denne rutinen følger vi, med noen få justeringer, hele året. Det er ikke stressende, og man har god tid mens man sitter på vakt til å lese eller gjøre kontorarbeid. Vaktordningen er lagt opp slik at vi tar hver tredje vakt i tre dager, for så å ha tre dager helt fri til hytteturer eller andre hobbyprosjekter.

Mørketiden kom allerede 7. november, og nå er det ganske mørkt ute selv midt på dagen. Jeg gikk en del på tur i mørketiden på Troll, men der var det ofte godt vær. Klar himmel og måneskinn er fint turvær. Her har det vært mye vind og regn de siste ukene, og tette skylag gjør det temmelig mørkt. Bortsett fra noen få dager med snø på bakken så har vi stort sett hatt glatt is å gå på.

Teltvika, i begynnelsen av mørketiden.

Bjørnøya flyplass. Dette er rester fra en tysk stripe fra andre verdenskrig. «Bygningen» er sannsynligvis en av de automatiske værstasjonen de hadde her.

Vi har likevel luftet oss litt de siste ukene. Min siste hyttetur gikk til Teltvika hvor jeg, Reidar, Edel og hundene overnattet. Der fikk vi en av de fine kveldene med nordlys og stjernehimmel. I går var vi også på en fin dagstur til Måkestauren, i ikke fullt så fint vær.

På tur i mørketiden. Nysnø :-)

Når vi ikke jobber og ikke er på tur så har vi rolige dager på stasjonen. Tiden går med til skravling, lesing og diverse småprosjekter. Nå på vinteren er det lite besøk å få. Alle turister har forlengst forlatt Barentshavet, nå er det bare kystvakta som av og til kommer på besøk. Vi ser stadig fiskefartøy, hovedsaklig russiske, som lyser opp ute på havet. Jeg synes det er greit, mens andre kanskje savner nye fjes å snakke med. Trivelig har vi det uansett, og tiden går fort her som på Troll.

Et av mørketidsprosjektene: Vi har lagd «turistkart» med oversikt over de viktigste attraksjonene

Geir og Frank lagde bryggeutstyret; et isolert meskekar og kjølespiral til kjele. Jeg bestilte malt, humle og gjær til en «American Brown Ale». Kjele lånte vi av kjøkkenet og gjæringsdunk var det her fra før.

Mesking

Kjøling av vørter etter koking (foto: Geir)

Vi satte av en dag til bryggingen. Etter mesking, koking av vørter og mye venting hadde vi 22l vørter i gjæringsdunken. To uker senere hadde det gjæret til øl som vi tappet på flasker og lot stå to nye uker for å produsere kullsyre.

Ferdig øl

Resultat: Et av de beste brown ales jeg har smakt. Mørkt og fyldig, nesten som porter. Jeg er veldig fornøyd og kan fastslå at selv uerfarne bryggere kan lage godt øl hvis man bare forbereder seg godt.

De som har lyst å prøve kan se på disse lenkene:

• How to Brew
• Brygg selv

Nordlys over Russehavna

Nordlys over Russehavna

Bjørnøya ligger i nordkanten av «nordlysbeltet». Vi har et magnetometer her som driftes av Universitetet i Tromsø. Dette registrerer endringer i jordens magnetfelt og brukes blant annet til å registrere nordlysaktivitet. Nordlys påvirker jordens magnetfelt og dermed også kompassmisvisningen, noe magnetometerne registrerer og lager grafer over.

Plot fra magnetometer, Bjørnøya 13. okt 2012 (http://flux.phys.uit.no/stackplot/)

Universitetet i Tromsø legger ut data fra alle magnetometer i Norge på sine hjemmesider.

Sjøsetter med traktor

Dette var artig. Jeg brukte juksasnelle, og da er det nesten ufattelig hvor mye man kan ta opp. Første torsken biter før snøret er helt ute, og etter noen få sekunders venting er det torsk på så mange kroker at man bare må dra snøret opp for at det ikke skal bli for tungt. Torsken er flott, fra et par kilo til kanskje 7-8kg. Dette gjentar seg hver gang man har snøret uti. Etter alt for kort tid må man bare gi seg fordi mengden blir uhåndterlig. Fisking i Sør-Norge kommer aldri til å friste etter dette.

Drar inn torsk på torsk (foto: Frank Otto)

Resultatet av en times jobbing (foto: Frank Otto)

Tilbake på stasjonen venter sløying og filetering. Kokk Jørgen ga meg et kurs i filetering av torsk, og med ca 40 torsker som skulle fileteres så fikk jeg litt praksis også.

Artig med huler, tenkte jeg, og dro først for å se «Den underjordiske elva». Dette er et stykke på ca 300m av Jordbruelva i nærheten av Djupvatnet. Elva renner plutselig inn gjennom en flott bueportal og forsvinner inn i berget. Åpningen er stor nok til at man kan stå oppreist, men det blir nokså trangt under taket lengre inne. Det er sikkert mulig å krype noen titalls meter inn, men jeg har sett filmen «127 hours» og gjør ikke slikt alene.

Åpninga til den underjordiske elva

Turen gikk videre til Kapp Harry, et nokså alminnelig Bjørnøyaness rett utenfor Ellasjøen. Kapp Harrys beste egenskap er som utkikkspunkt mot Sylen. Etter å ha sett meg mett på utsikta gikk jeg og stekte koteletter på hytta ved Skutilen. Planen var å fotografere nordlys på natta, men med svinekjøtt og sjokoladekake i magen klarte jeg ikke å holde meg våken lenge nok.

Utsikt fra Kapp Harry mot Sylen.

Dagen etter var det «Osten» som var målet, en steinformasjon på Miseryfjellet som jeg har oversett på tidligere turer. Jeg har verken lest eller hørt om den før Edel tilfeldigvis nevnte den for meg. Dette skulle vise seg å være en av Bjørnøyas hemmelige perler. På tur til Osten stakk jeg oppom toppen av Urd, hvor jeg tilfeldigvis traff Reidar som var på dagstur ut fra Russehavna.

Snødekte Urd (Miseryfjellet)

Selvportrett på vei mot Urd

Osten er Bjørnøyas svar på Prekestolen, men merkelig nok temmelig ukjent. Det er en nesten 100m høy steinsøyle, flatt som et stuegulv på toppen med et horisontalt tverrsnitt på kanskje 50m². Artig nok så er sprekken som skiller søyla fra fjellet ved siden av bare én meter bred. Det er derfor mulig å hoppe over på Osten, noe som frembringer lett kiling i magen hvis man samtidig tenker på hvor langt man faller hvis man snubler. Jeg tror forøvrig dette må være snakk om en brun geitost av stølstype, for den virket nokså porøs og kornete.

Reidar på toppen av Osten.

Osten på avstand, sammenlign med bildet over for å se høyden på sprekken

På tur hjem tok jeg en rast i sola og fikk min første mulighet til å fotografere snøspurv, en av de mest tallrike av de minste fugleartene her på øya. Snøspurvbilder har jeg prøvd å ta siden jeg kom hit, men fuglene er generelt lite fotovillige. Det måtte både tålmodighet og 510mm brennvidde til.

Snøspurv. Voksen hann i vinterdrakt.

Naturfotograf Asbjørn (foto: Reidar)

Men det er ikke noe poeng i å ta bilder som ingen kan kikke på. Jeg har derfor satt opp et fotogalleri på hjemmesiden hvor jeg fortløpende legger ut de bildene jeg er mest fornøyd med.

Gå til Asbjørns fotogalleri.

Dette var et fantastisk sted som overgikk alle forventninger. Jeg evnet som vanlig ikke å fange den fantastiske utsikten på bilder, men gjorde likevel flittige forsøk. Mengden lomvi på sørsiden var redusert til kanskje 10% av hva det var første gang jeg var på Fuglefjellet, men artig å se likevel.

Kapp Kolthoff. Perleporten går tvers gjennom dette kappet.

Strandutsikt

Utsikt sørvestover mot Taggen

Her var fremdeles fugler igjen

Noe av det mer spennende jeg fikk være med på var islandsk lundefangst. På island er det tradisjon å fange lundefugler med håv fordi lunde visstnok er like velsmakende som fargerik. Det ble desverre ingen smaksprøve, for her var hensikten å ta mål av fuglene for så å slippe de fri igjen. NPs håvspesialister var islandske Halfdan og Elinborg.

Håvfangsten foregår ved at man setter seg strategisk til ute på brinken et sted hvor lundefugler ofte flyr forbi. Håven, som er flere meter lang, lar man ligge klar langst bakken. Når man ser en innkommende lunde i riktig høyde og avstand svinger man opp håven og håper man fanger den i nettet i stedet for å slå den i svime. Like spennende som rypejakt med hagle, og omtrent med samme suksessrate for min del. Jeg traff ikke en eneste, men Halvdan reddet kvelden.

Jeg sitter klar med håven (foto: Reidar)

Skallestørrelse, et av mange mål som skal tas

Halfdan håper på flere fugler (foto: Reidar)