Bjørnefjell

Fjellet

Fjellet

Feltvogna kjører målbevisst gjennom Månelandskapet. Det militære kjøretøyet er fullpakket av utstyr og søvndrukne personer, trangt plasserte ved siden av hverandre på to rader med klappseter. Det er tidlig og det utveksles bare lavmelte kommentarer. Ute er det fremdeles mørkt og landskapet ruller forbi i svart silhuett mot stjernehimmelen. Situasjonen gir assosiasjoner til militærøvelser i ungdommen, men denne natta er alle med frivillig.

En liten time senere er turlaget i rolig men optimistisk gange opp dalen. Hodelykter lyser opp den mosegrodde morenemassen mens sola såvidt begynner å fargelegge østhimmelen rød og fiolett. En kald vind gir enkelte bekymringer, men ikke nok til å fjerne optimismen bygd opp av en uvanlig god værmelding. Mosen gjør sitt fåfengte forsøk på å bremse fremgangen ved å synke sammen og begrave føtter for hvert steg, men det eneste resultatet er et tydelig spor som slynger seg etter den lille rekken med mennesker.

I syvhundre meters høyde kommer synet av breen; en innbydende slett isbakke etter den småkuperte dalen som nå er tilbakelagt. Føtter blir skodd med pigger og ferden fortsetter. Langt der borte ligger målet; en flott hvit vulkantopp som stiger opp fra den slette breen. Det bratte partiet opp mot toppen er pyntet med sprekker og enorme blokker i en kaotisk labyrint av is. Toppen ser ut til å være nærmere enn den er, men dette bedraget blir fort avslørt. Kursen settes mot Nunataken, en svart liten flekk i overgangen fra slett bre til bratt og oppreven is.

Sola har endelig passert horisonten og begynner å varme. Ikke lenge etterpå gir vinden opp sin kamp mot komforten. Jakker åpnes og votter fjernes. Ved ankomst til Nunataken har det blitt riktig varmt og gruppa tar seg en behagelig hvil i solsiden av den lille steinknausen. Ullundertøy tørkes i sola og praten er livlig. Alle er klar over at det er fra dette punktet de største utfordringene kommer, men været gjør sitt til å holde optimismen på topp. Det er nesten for mye av det gode. Hva slags arktisk ekspedisjon er dette? Dette minner mer om en familietur på påskefjellet.

Det blir ikke seier av å slikke sol og sjokolade. Toppstøtet må igangsettes. Tauet rulles ut og binder laget sammen til en syvleddet orm som tar til å slange seg oppover fjellsiden. Hindrene møtes nesten umiddelbart. Bunnløse sprekker så brede at ingen mann eller kvinne kan hoppe over. Første forsøk må oppgis, her må finnes en annen vei. En annen sprekk kan passeres på en snøbro, men på motsatt side reiser det seg en vertikal isvegg på tre meters høyde. Har laget ferdigheter og utstyr til å kjempe mot bøygen? Alt satses. Nederlag mot isveggen kan bety hjemreise med uforettet sak. Det motiverer bedre enn noe annet. Blod, svette og tårer må til men alle klarer å klatre opp isen og komme seg ut av islabyrinten.

Sprekkområdet over Nunataken

Sprekkområdet over Nunataken

Laget går ivrig oppover, men hvor blir det av toppen? Det dukker stadig opp en ny snøbakke bak den forrige. Den ene brattere enn den andre. Med ett høres et velkomment gledesrop fra taulagets fremste medlem. Ormens bakpart snor seg utålmodig opp for å se, og synet er fantastisk. Beerenbergs sentralkrater viser seg i all sin prakt. Kraterbunnen er dekket av en isbre som renner ut mot nordvest, omkranset av en sirkelrund og alpin kraterkant. Toppen er beseiret, målet er nådd. For enkelte har denne frukten modnet i snart seks måneder. Endelig kan den spises. Gleden er stor, men utsikten enda større. Dette er toppen av verden.

Toppen av vår verden. I nord, øst og vest ser vi bare hav. Under oss mot sør ser vi Sør-Jan med alle sine topper, daler og vulkankrater. Der har vi gått turer og besteget fjelltopper som vi da syntes var høye. Nå ser de ut som små vorter på en tunge, omkranset av endeløst hav. Langt der nede et sted er det vi bor.

Gruppebilde på kraterkanten

Gruppebilde på kraterkanten. Foto: Tormod.

Det fotograferes, det gratuleres, det telefoneres. Alle vet at denne toppen er eksklusiv. Bare et fåtall har besteget den, en av kongerikets flotteste totusenmeterstopper. Selv det beste vær gir ikke komforttemperatur i denne høyden og laget gjør seg klar. Det er på tide å komme seg hjem.

Ruta hjem er kjent, og ned er lettere enn opp. En kort hvil innvilges ved Nunataken for å samle krefter til hjemturen. Sola har flyttet seg, rasten må bli på den andre siden av knausen. Et tydelig tegn på at tiden går, og det litt for fort. Hjemreisen går i lett og kjent terreng, men den er lang og skal gjennomføres av slitne kropper. Det vil ikke være til hjelp å miste dagslyset.

Feltvogna starter sin ferd hjem i samme mørke som den ankom i. Stjernebildet Kusken henger over sentralkrateret. Nordlyset danser over himmelen som et fyrverkeri til ære for seieren over fjellet. Byen, bestående av en håndfull bygninger og like mange radiomaster, lyser i mørket på motsatt side av Sørlaguna og gir løfter om en god natts søvn.

Turen alle har sett frem til er med ett over. Turlaget ankommer byen og møtes av kamerater med flagg og glass med sprudlende innhold. Dette varmer. De vet hvordan de skal gjøre stas på sine egne på ishavet.

Linseskyer

Det kan se ut som om ishavståka begynner å miste grepet. Jeg har nå hatt min andre friperiode på rad med solskinn. Ikke kontinuerlig, riktignok, men bra likevel. Jeg benyttet sjansen til å gå til Rudolftoppen, som er Sør-Jans høyeste fjell.

Turen begynte i Loran C-senderen, hvor elektronikksjefen ga meg en grundig omvisning. Artig utstyr, dette er litt kraftigere enn jeg er vant med. 250kW utgangseffekt og en antennemast på 200m. Loran C, i hvertfall slik systemet er i dag, planlegges nedlagt til neste år.

Loran C, timere og styring, basert på Cesium-klokker

Loran C, timere og styring, basert på cesium-klokker

Loran C pulsgenerator

Loran C pulsgenerator

Loran C sendehytte, mastefoten til vesntre

Loran C sendehytte, mastefoten til venstre

På Rudolf er det fin utsikt over det meste av øya. Denne dagen var Beerenberg godt i gang med å produsere linseskyer. Linseskyer, Altocumulus Lenticularis, dannes av høye fjelltopper og er en av mine favorittskytyper. Jeg hadde tenkt å spare nettet for enda et bilde av Beerenberg, men det må bli noen denne gangen også.

Altocumulus lenticularis over Beerenberg

Altocumulus lenticularis over Beerenberg

Altocumulus lenticularis over Beerenberg

Altocumulus lenticularis over Beerenberg

Kapp Muyen og Schmelckdalen

Plutselig en dag så kunne jeg se helt til kapp Wien, og det uten at det regnet. Jeg bestemte meg for å se området vest for Beerenberg, med Frydenlund (Gamlemetten) som base. Dette ble tredje og kanskje siste overnattingstur til Gamlemetten.

Gikk glad og fornøyd over fjellene med varmende sol. Det er godt å se litt farger igjen etter uker med grått vær. Det kan bli fine bilder i tåke og regn, men det er vanskelig å få til.

Jan Mayen, nå også i farger!

Jan Mayen, nå også i farger!

Ikke alltid moseringene er ringer.  Denne var vel søt?

Det er ikke alltid at mosemønstrene er sirkulære. Denne var vel søt?

På kvelden koste jeg meg inne på hytta sammen med ostepop, en bit manchego og den nye boka til Douglas Self (mer om det prosjektet senere).

Gamlemetten

Gamlemetten

Dagen etter hadde fargene forsvunnet fra øya. Skyene pakket inn de fleste toppene, så jeg holdt meg i lavlandet og gikk langs havet nordover til Kapp Muyen. Siste fridag gikk jeg opp til et lite fjellvann som heter Tornøyevatnet og videre ned Shmelckdalen. Dette var en artig dal, full av størknet stein og lavagrotter. Sur vind gjorde at jeg ikke brukte så veldig lang tid der, men vil gjerne tilbake og utforske området mer en dag.

Tilbake til en verden i svart/hvitt. Gråsvart lavasand og en umalt Polheim

Tilbake til en verden i svart/hvitt. Gråsvart lavasand og en umalt Polheim

Etter nok en drøy tur over lagunevollen var jeg tilbake på Trollsletta og klar for en ny dag på jobb. Det er greit å kunne slappe av med en arbeidsdag innimellom. Nå innser jeg at jeg stort sett poster fra turer i finvær. En solskinnsblogg fra Jan Mayen. Det er kanskje naturlig, men ikke helt representativt. Virker nesten som om tåka er hyppigere her enn på Bjørnøya.

På baksiden av Hannberget. Lavalandskap slutter aldri å fascinere

På baksiden av Hannberget. Lavalandskap slutter aldri å fascinere

Artige naturfenomen

Det har vært mye regn og tåke i det siste, så fjellutsikt har det vært dårlig med. Men har man øynene med seg så ser man mye rart på bakken også. Det er noen artige fenomener her på Jan Mayen som jeg har lagt merke til mens jeg har vært ute og gått.

Vandrende steiner

Racetrack Playa, Death Valley, USA: Verdensberømt på grunn av sine vandrende steiner. Dette er steiner som ligger ute på en sandflate med tydelige spor etter bevegelse. Nå i år klarte endelig noen forskere å observere steiner på vandring og dermed finne en forklaring på fenomenet.

Jeg har funnet slike her på Jan Mayen også. Sørlaguna er en stor flate av sand og gjørme som er dekket av en grunn innsjø deler av året. Om sommeren er den helt inntørket. Dette er typiske forhold for vandrende steiner. Noen av steinene er ganske store, på størrelse med en vannmelon.

Vandrende stein

Vandrende stein

Vandrende stein

Vandrende stein

Vandrende stein

Vandrende stein

Gruskjegler

Jeg postet bilde av dette tidligere. På en snøflate fant jeg et stort antall små gruskjegler (ca 15cm høye), pent stablet opp ved siden av hverandre og ganske perfekte i formen. Jeg aner ikke hvordan disse kan ha oppstått. De minner om noe jeg så på Troll, men mindre i størrelse.

Gruskjegler

Gruskjegler

Ringer i mose

Øya er dekket av mose, og mange steder kan man se noen artige ringer i mosen. Jeg tror dette er et fryse/tine fenomen, men jeg vet ikke.

Moseringer

Moseringer

Hexagoner og bølgemønster i sand

Der det ikke er mose er det ofte sand og grus. Mange steder ser man artige mønster, typisk hexagoner på vannrette flater og bølgemønster i skråninger. Jeg har forstått at dette også er et fenomen som dannes av tele i bakken som av en eller annen grunn sorterer grusen etter størrelse, men akkurat hvordan dette foregår har jeg ikke lest meg opp på enda. Disse er også veldig tydelige på Troll og andre kalde steder.

Bølger i grusen

Bølger i grusen

Frysemønster i grusen

Frysemønster i grusen

Hexagonale strukturer i grusen, med mose

Hexagonale strukturer i grusen, med mose. Hver hexagon er ca en halvmeter bred.

Metten

Så vidt jeg kan telle meg frem til så har det vært gjort meteorologiske observasjoner på i hvertfall åtte forskjellige steder på Jan Mayen. Fem av disse var provisoriske og midlertidige. Tre steder har det vært permanente værstasjoner drevet av Vervarslinga Nord-Norge. Disse kaller vi nå «Eldstemetten», «Gamlemetten» og «Metten».

Jeg har nå vært på alle tre, så her er noen bilder av de forskjellige stedene.

Eldstemetten

Eldstemetten

Eldstemetten

Eldstemetten ble opprettet i 1921 og var i drift frem til den ble brent under krigen. Denne lå i det jeg oppfatter som det minst attraktive området på hele øya. Nordøst for Eggøya, før man kommer til Ulla. Et sted med stadige sandstormer, uten ferskvannstilgang og tilsynelatende dødt og livløst. Ikke engang mosen trives der. I dag er det bare skrot igjen.

Gamlemetten

Gamlemetten.  Det røde huset er sondeboligen "Fryden".

Gamlemetten. Det røde huset er sondeboligen «Fryden».

Gamlemetten ble bygd i 1949 og ligger i et av de finere områdene på øya. De fleste bygningene står enda, og sondeboligen «Fryden» er i god stand og brukes som hytte. Det er fascinerende å gå rundt og kikke på Gamlemetten og lure på hvordan de hadde det i den tiden. Kanskje var ikke livet så forskjellig fra i dag? Dagbøkene som værdata ble notert ned i og en del av utstyret ser i hvertfall ganske kjent ut. Bygningene minner litt om Bjørnøya.

Metten

Metten

Metten

Metten er dagens værstasjon. Da forsvaret bygde sin stasjon på Trollsletta så flyttet værvarslinga etter og bygde sin nye stasjon bare et par kilometer unna. I dag bor vi met-ansatte på forsvarets stasjon i fritiden, og er bare på metten når vi jobber.

Strålende sol på Beerenberg

Hytta «Ulla» ligger på østsiden av Beerenberg, ca 20km nord for stasjonen. Det går an å kjøre dit med bil, men jeg bestemte meg for å sykle. Denne strekninga er i praksis en flat og kjedelig sandstrand som aldri tar slutt. Når man nærmer seg hytta kan man gå opp på et merkelig fjell som heter «Eggøya», en trasig grushaug med noen harde askelag helt på toppen. Ikke akkurat mitt favorittfjell, men nå har jeg i hvertfall vært der.

Ulla

Ulla

Ulla var trivelig, og jeg tilbringte kvelden på stranda med utsikt mot Sørbreen, en av de lengre brearmene på Beerenberg. Dagen etter våknet jeg til CAVOK, så da var det bare å snøre skoene og komme seg opp i høyden. Jeg gikk rett oppover mot toppen av Beerenberg og kom meg til Birdkollen før jeg ble stoppet av breen. Dette blir det høyeste punktet jeg kommer til hvis jeg ikke er så heldig å få bli med på et forsøk mot toppen. Dette ble min hittil fineste dag på tur; varmt, vindstille, strålende sol og en fantastisk utsikt mot nakne fjell og bresprekker jeg ikke har sett maken til siden jeg var på Troll.

Birdkollen, flott utsikt mot toppen av Beerenberg

Birdkollen, flott utsikt mot toppen av Beerenberg

Merkelig snøflate full av små gruskjegler ca 10-15 cm høye.  Lurer på hvordan disse dannes

Merkelig snøflate full av små gruskjegler ca 10-15 cm høye. Lurer på hvordan disse dannes

Rød scoria i store blokker og vulkankrater.  Her hadde Rapanui-folket likt seg

Vulkankrater og rød scoria i store blokker. Her hadde Rapanui-folket likt seg

Høybergodden

Jeg har nå hatt et par flere friperioder og har brukt tiden til å se litt mer av øya.

Fra toppen av Schiertzegga, et karakteristisk fjell som er godt synlig fra stasjonen.  Relativt lett å gå opp til, men med en litt luftig egg man må gå på for å komme til toppen.  Et sted man helst ikke vil ha ustabil sidevind.  Sikkert fin utsikt der, men vi fikk tåke på toppen.

Fra toppen av Schiertzegga, et karakteristisk fjell som er godt synlig fra stasjonen. Relativt lett å gå opp til, men med en litt luftig egg man må gå på for å komme til toppen. Et sted man helst ikke vil ha ustabil sidevind. Sikkert fin utsikt der, men vi fikk tåke på toppen.

Polarmåkeunge, med Høybergodden i bakgrunnen

Polarmåkeunge, med Høybergodden i bakgrunnen

En av turene gikk til Høybergodden. Denne odden sørvest på øya (Norges vestligste punkt) er et fascinerende område med størknet lava i alle mulige fasonger. Å bevege seg der er nesten som å gå i et brefall, med sprekker som må forseres og huler som kan utforskes.

Jørns hule

Jørns hule

Camp Margaret, restaurert fangsthytte.  Revebur på høyresiden

Camp Margaret, restaurert fangsthytte. Revebur på høyresiden

Oversikt over Sjuhollenderbukta.  Legg merke til alt drivtømmeret.  Det er drivtømmer i store mengder overalt på øya, en helt annen mengde enn på Bjørnøya

Oversikt over Sjuhollenderbukta. Legg merke til alt drivtømmeret. Det er drivtømmer i store mengder overalt på øya, en helt annen mengde enn på Bjørnøya

På denne turen var jeg innom fem forskjellige hytter. To historiske fangsthytter som er restaurerte og mulige å overnatte i, en merkelig hytte bygd inn i en grotte, og de to velferdshyttene i Sjuhollenderbukta (Vera og gamle Vera). Jeg overnattet på gamle Vera.

Lavaskulptur på Branderpynten

Lavaskulptur på Branderpynten

Utsikt fra Midtfjellet sørover.  Rudolftoppen i skyene.

Utsikt fra Midtfjellet sørover. Rudolftoppen i skyene.

Naturen her er på Sør-Jan er preget av lave fjell dekket av irrgrønn mose, opprevne områder med mørk lavastein og små vulkankrater i mange fasonger. Det er ofte overraskende lett å gå opp på fjellene som ser større ut enn de er. Til gjengjeld er det ofte mer tidkrevende enn ventet å gå på de flate områdene der lavastrømmer har lagd et veldig røft terreng. Moselaget kan være veldig tykt og gir en fjærende følelse som kan være litt slitsom. Her er også mye løs sand og grus, ofte dekket av tykk mose som løsner når man går på den og fort etterlater tydelige spor når man går. Denne naturen tåler nok ikke så mange fotturister i året.

Utsikt mot Kvalrossen, ved Olsbu

Utsikt mot Kvalrossen, ved Olsbu

Det hender vi har sol også.  Her er Beerenberg i lav kveldssol, tatt fra Metten

Det hender vi har sol også. Her er Beerenberg i lav kveldssol, tatt fra Metten

Første møte med Jan Mayen

Ankomst på Jan Mayen

Ankomst på Jan Mayen

Uventet og brått fikk jeg mulighet til å dra til Jan Mayen og være der frem til 1. oktober. Dette er et nytt sted for meg, så etter en liten tenkepause takket jeg ja. Allerede uka etter satt jeg på en hercules på vei nordvestover

Jeg skal jobbe som vikar på den meteorologiske stasjonen, med tittel «radiosondeleder». Nytt sted og ny jobbtittel, men oppgavene er mye det samme som på Bjørnøya. Vaktordningen er litt annerledes, her jobber vi et døgn i strekk for så å ha tre dager fri. Med såpass mange fridager håper jeg å få se mesteparten av øya selv om jeg har relativt lite tid på meg.

Beerenberg

Beerenberg dukker frem bak tåkeskyene

Jeg er nå ferdig med min første friperiode og har begynt å få et inntrykk av stedet. Dette er en vulkanøy, men Beerenberg som høyeste fjell. Beerenberg er en nesten symmetrisk vulkan med krater på toppen, og ruver på nordsiden av øya med sine 2277moh. Vulkanen er fremdeles aktiv, og hadde utbrudd senest i 1985. Stasjonen ligger på den sørlige delen av øya, et sted preget av lavere men mer tilgjengelige fjelltopper. Været sommerstid er preget av tåke og lavt skydekke, så det er slett ikke sikkert man får se utsikta selv om man går seg en tur. Jeg har til nå besteget seks topper, og har hatt tåke på fem av de.

Havhestungene er fremdeles som små dunballer

Jeg rekker å få med meg en del av fuglelivet før sesongen er over. Havhestungene er fremdeles som små dunballer

Olonkinbyen.  Her bor jeg.

Olonkinbyen. Her bor jeg.

"Metten", meteorologisk stasjon.  Her jobber jeg.

«Metten», meteorologisk stasjon. Her jobber jeg.

Noen tanker om Bolivia og Peru

Dette blir siste innlegg fra denne turen. I det store og hele har jeg blitt positivt overrasket over Bolivia. Fantastisk natur, trivelige folk og mye tryggere og lettere å reise rundt i som turist enn jeg hadde ventet. Peru minner om Bolivia, men hvor turistattraksjonene dreier seg mer om kulturminner enn natur. Jeg synes også å merke en viss kulturforskjell mellom landene, hvor peruianerne virket både mer åpne men også mer aggressive, særlig med tanke på salg til turister. Dette er selvsagt synsing basert på altfor lite data, men jeg trivdes best i Bolivia.

Felles for begge land er at det er mye turister, og de drar stort sett til de samme stedene. Det i seg selv er ikke noe stort problem, men turistindustrien virker særdeles fantasiløs. Selv om det finnes et stort antall turoperatører er det typisk akkurat det samme opplegget som selges, som f.eks i Uyuni hvor alle turistbilene dro til de samme stedene til de samme tidspunktene. Vil man se slike steder uten å ville organisere det på egenhånd så ender man fort opp med å føle seg like deltagende og eksklusiv som om man var tilskuer på et teater.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned med synsing og erfaringer, men det finnes nok av slikt på nett så jeg avslutter heller turbloggingen med et bilde fra Isla del Sol:

Soløya

Pantanal

Typisk Pantanal

Før jeg dro hjem til Norge tok jeg en uke i lavlandet. Jeg dro til Santa Cruz i Bolivia, og videre til grensebyen Corumbá i Brasil. Dette er en inngangsport til våtmarksområdet Pantanal, som jeg hadde lyst å bruke noen dager i. Bestilte meg en tredagers tur med guide og ble kjørt ut til et slags enkelt hotell ute i jungelen.

Vannliljer, Pantanal

Vi brukte dagene til turer med bil og båt, og fotturer. Sistnevnte var en våt opplevelse, for dette området preges av grunne innsjøer og elver. På det meste vasset vi til opp på låret. Dette var artig, ikke minst fordi man ser mye dyre- og fugleliv. Kaimankrokodillene var mitt høydepunkt, men også arapapegøyer, tukaner, aper, beltedyr og piraya var artig å se.

Blå ara i soloppgang

Artige røtter. I slik skog bor det beltedyr, termitter og papegøyer

En kaiman, noe vi så i store mengder. Denne kom vi veldig nær, men de fleste andre av samme art stakk av. Ser stygge ut, men ufarlige for mennesker

I tillegg var det (uventet) supre forhold for stjernekikking. I Cusco hadde jeg lært litt om den sørlige himmelen, inkludert de innfødtes mørke stjernebilder (de mørke feltene i melkeveien), og det var artig å bruke litt tid på en varm plass til å kikke opp.