Tunheim: Kullgruvedriften på Bjørnøya

I/S Bjørnøens Kulkompani annekterte Bjørnøya i 1915. Dette var rett etter utbruddet av første verdenskrig, noe nøytrale nordmenn så på som en kilde til fortjeneste. Kullforekomstene på Bjørnøya skulle selges til de mange kulldrevne krigsskip. Et sted nord for Miseryfjellet ble valgt og fikk etterhvert navnet Tunheim etter Karl Tunheim som var formann i gruvebyen i 1916.

Vogn ved utskipningshavna til Tunheim

Jernbanen fra havna til Tunheim

Allerede i 1915 overvintret mannskap for å forberede driften, og i 1920-1921 overvintret hele 182 personer på Tunheim. Det ble etterhvert en skikkelig by med over 20 bygninger, inkludert postkontor, radiostasjon og butikk.

Ved juletider 1919 ble Tunheim også en offisiell meteorologisk stasjon og sendte tre daglige værtelegrammer til geofysisk institutt i Oslo.

De best bevarte husene

Innendørs. Ikke særlig hjemmekoselig

Generator

Mens investorer på Jæren tjente penger arbeidet menn i gruvene under elendige forhold. Avisa Nordlys rapporterte om råtten mat og trekkfulle hus. Arbeiderne ble nektet å sende telegrammer hjem og arbeidet 16 timer i døgnet for 8 timers betaling. Mat og personlig utstyr måtte de betale for. Gruvene var fuktige og kalde. Isbjørnene var ingen stor trussel, men en konstant kilde til frykt.

De klagende arbeiderne ble sagt opp i mars 1920 og sendt hjem, samtidig som nytt mannskap ble sendt opp uten kjennskap til årsaken til utskiftningen. Den ene skøyta som skulle bringe mannskap sørover gikk ned i et stygt uvær og alle 35 ombord omkom.

Understell til vagger(?)

Ett av to lokomotiv

Hauger med kull- og steinmasse

Til tross for mye kull på Bjørnøya var lagene forskjøvet og vanskelige å drive. Etter at krigen var over og kullprisene stupte ble driften lite lønnsom. Dette gikk først ut over arbeidernes forpleining, men etterhvert måtte gruvene stenge. I 1927 var det slutt på all gruvedrift og bare radioen og værstasjonen var i drift.

Stallen til Bjørnøya-Blakka

Et av de best bevarte byggene på Tunheim er stallen til Bjørnøya-Blakka, Tunheims maskot og litt av en berømthet i Norge på den tiden. Når gruvedriften stanset opphørte samtidig forforsyningene til Blakka. Etter at Blakka hadde blitt foret med alle halmmadrassene i byen måtte besetningen finne på noe annet. Røye, fugler, hvalkjøtt, polarrev – alt kjøtt ble etterhvert godtatt av Blakka som mat og fjordhesten ble forvandlet til en ren kjøtteter. Blakka takket heller ikke nei til en halvliter øl til maten.

Den andre verdenskrig satte en stopper for all aktivitet på Tunheim. Tunheim ble evakuert i 1941, verdens eneste kjøttetende hest ble avlivet og byen ble ødelagt av engelske krigsskip for å hindre at tyskerne skulle få tak i værobservasjoner for det strategisk viktige Barentshavet.

Kilder:

  • Bear Island, Dag Hagenæs-Kjelldahl, IK Foundation & Co Ltd, 2006
  • The Place Names of Svalbard, Norsk Polarinstitutt, 2003

2 tanker om “Tunheim: Kullgruvedriften på Bjørnøya

  1. Saken om «Olav» som gikk ned er kommentert på FB «Gamle Tromsø» etter innlegg av Vera Igeland.

Det er stengt for kommentarer.