Mexiquillo

Jeg kjøler meg ned i hostellbassenget i Mazatlan mens jeg diskuterer turplaner med eieren.                                 
– «Halvveis til Durango krysser du sørlige Sierra Madre Occidental. Det er et fantastisk område, furuskog og stjernehimmel. Dit må du dra!»
-«Har du vært der?», spør jeg og får negativt svar.
Flere jeg snakker med har det slik, mange drømmer om stjernene i Sierra Madre men har aldri tatt bryet med å dra dit. En eldre meksikaner som bor mer eller mindre permanent på hostellet blir veldig entusiastisk og låner villig ut telt og kokekar slik at jeg kan få tatt turen. Han anbefaler Mexiquillo som turmål, der er det campingplass.

Jeg finner «Mexiquillo parque natural» på kartet og sitter senere på bussen til El Salto. Turen går gjennom et flott terreng, med dype daler og skogkledde åser. El Salto er en liten by i høyden hvor trevareindustri er hovedsysselsetter. Her har de nesten norsk klima, en lettelse etter nesten en uke i varmen ved kysten. Byen er ikke pen, men sjarmerende på en rå og sliten måte. Åpenbart ingen turistdestinasjon, men jeg liker den. Store amerikanske pickup trucks, store hatter, små butikker langs en liten handlegate.

image

El Salto

Dagen etter fyller jeg sekken med mat og tar bussen til et lite sted med det ambisiøse navnet «La Ciudad». Dette stedet får El Salto til å se ryddig ut. Herfra kan jeg gå til Mexiquillo.

Mexiquillo viser seg som noe helt annet enn jeg trodde. Dette er en campingplass i den kjedeligste og flateste delen av Sierra Madre. Furuskog over alt. Til gjengjeld har de lagd fornøyelsespark av den, hvor man kan kjøre bil eller ATV rundt en vei til forskjellige attraksjoner.

Skeptisk setter jeg opp teltet og spør om det finnes kart over stier man kan gå på.  Nei, her er bare den ene løypa, beregnet for bil.

image

Mexiquillo, teltet tettet med plastposer

Jeg går meg en tur, men finner «attraksjonene» lite attraktive og legger meg heller i teltet og leser bok. I hyttene er det fest, med høylydte mennesker som prøver å overdøve sine stereoanlegg. Rundt meg kjører barna med ATV. Dette holder de på med til godt over midnatt og gir meg god tid til å fundere over forskjellige menneskers måte å oppleve natur på.

På natta regner det til dels kraftig. Jeg må frem med plastposer for å tette telttaket. Likevel er det opphold innimellom og jeg får se en uvanlig stjernehimmel. Kraftig tordenvær langt borte i horisonten både i nord og sørøst, med hyppige lyn som lyser opp himmelen. Rett over meg ser jeg melkeveien klart og tydelig.

Jeg våkner og pakker teltet. Nattehimmelen var fin, men dette gidder jeg ikke en natt til. Etter en frokost i La Ciudad finner jeg en buss som går østover, til ørkenen.

2 tanker om “Mexiquillo

  1. Artig å lese om din opplevelse av turen og kulturforskjellen. Jeg kunne få oppleve naturen på en rolig måte her i Norge. Spania er kjent som et av de mest bråkete landene i Europa. Det er folk overalt ;)

    • Ja, det er tydelige kulturforskjeller på mange områder. Det gjør det interessant å reise, selv om man av og til savner det man er vant med hjemmefra.

Det er stengt for kommentarer.