Metten

Så vidt jeg kan telle meg frem til så har det vært gjort meteorologiske observasjoner på i hvertfall åtte forskjellige steder på Jan Mayen. Fem av disse var provisoriske og midlertidige. Tre steder har det vært permanente værstasjoner drevet av Vervarslinga Nord-Norge. Disse kaller vi nå «Eldstemetten», «Gamlemetten» og «Metten».

Jeg har nå vært på alle tre, så her er noen bilder av de forskjellige stedene.

Eldstemetten

Eldstemetten

Eldstemetten

Eldstemetten ble opprettet i 1921 og var i drift frem til den ble brent under krigen. Denne lå i det jeg oppfatter som det minst attraktive området på hele øya. Nordøst for Eggøya, før man kommer til Ulla. Et sted med stadige sandstormer, uten ferskvannstilgang og tilsynelatende dødt og livløst. Ikke engang mosen trives der. I dag er det bare skrot igjen.

Gamlemetten

Gamlemetten.  Det røde huset er sondeboligen "Fryden".

Gamlemetten. Det røde huset er sondeboligen «Fryden».

Gamlemetten ble bygd i 1949 og ligger i et av de finere områdene på øya. De fleste bygningene står enda, og sondeboligen «Fryden» er i god stand og brukes som hytte. Det er fascinerende å gå rundt og kikke på Gamlemetten og lure på hvordan de hadde det i den tiden. Kanskje var ikke livet så forskjellig fra i dag? Dagbøkene som værdata ble notert ned i og en del av utstyret ser i hvertfall ganske kjent ut. Bygningene minner litt om Bjørnøya.

Metten

Metten

Metten

Metten er dagens værstasjon. Da forsvaret bygde sin stasjon på Trollsletta så flyttet værvarslinga etter og bygde sin nye stasjon bare et par kilometer unna. I dag bor vi met-ansatte på forsvarets stasjon i fritiden, og er bare på metten når vi jobber.

Strålende sol på Beerenberg

Hytta «Ulla» ligger på østsiden av Beerenberg, ca 20km nord for stasjonen. Det går an å kjøre dit med bil, men jeg bestemte meg for å sykle. Denne strekninga er i praksis en flat og kjedelig sandstrand som aldri tar slutt. Når man nærmer seg hytta kan man gå opp på et merkelig fjell som heter «Eggøya», en trasig grushaug med noen harde askelag helt på toppen. Ikke akkurat mitt favorittfjell, men nå har jeg i hvertfall vært der.

Ulla

Ulla

Ulla var trivelig, og jeg tilbringte kvelden på stranda med utsikt mot Sørbreen, en av de lengre brearmene på Beerenberg. Dagen etter våknet jeg til CAVOK, så da var det bare å snøre skoene og komme seg opp i høyden. Jeg gikk rett oppover mot toppen av Beerenberg og kom meg til Birdkollen før jeg ble stoppet av breen. Dette blir det høyeste punktet jeg kommer til hvis jeg ikke er så heldig å få bli med på et forsøk mot toppen. Dette ble min hittil fineste dag på tur; varmt, vindstille, strålende sol og en fantastisk utsikt mot nakne fjell og bresprekker jeg ikke har sett maken til siden jeg var på Troll.

Birdkollen, flott utsikt mot toppen av Beerenberg

Birdkollen, flott utsikt mot toppen av Beerenberg

Merkelig snøflate full av små gruskjegler ca 10-15 cm høye.  Lurer på hvordan disse dannes

Merkelig snøflate full av små gruskjegler ca 10-15 cm høye. Lurer på hvordan disse dannes

Rød scoria i store blokker og vulkankrater.  Her hadde Rapanui-folket likt seg

Vulkankrater og rød scoria i store blokker. Her hadde Rapanui-folket likt seg

Høybergodden

Jeg har nå hatt et par flere friperioder og har brukt tiden til å se litt mer av øya.

Fra toppen av Schiertzegga, et karakteristisk fjell som er godt synlig fra stasjonen.  Relativt lett å gå opp til, men med en litt luftig egg man må gå på for å komme til toppen.  Et sted man helst ikke vil ha ustabil sidevind.  Sikkert fin utsikt der, men vi fikk tåke på toppen.

Fra toppen av Schiertzegga, et karakteristisk fjell som er godt synlig fra stasjonen. Relativt lett å gå opp til, men med en litt luftig egg man må gå på for å komme til toppen. Et sted man helst ikke vil ha ustabil sidevind. Sikkert fin utsikt der, men vi fikk tåke på toppen.

Polarmåkeunge, med Høybergodden i bakgrunnen

Polarmåkeunge, med Høybergodden i bakgrunnen

En av turene gikk til Høybergodden. Denne odden sørvest på øya (Norges vestligste punkt) er et fascinerende område med størknet lava i alle mulige fasonger. Å bevege seg der er nesten som å gå i et brefall, med sprekker som må forseres og huler som kan utforskes.

Jørns hule

Jørns hule

Camp Margaret, restaurert fangsthytte.  Revebur på høyresiden

Camp Margaret, restaurert fangsthytte. Revebur på høyresiden

Oversikt over Sjuhollenderbukta.  Legg merke til alt drivtømmeret.  Det er drivtømmer i store mengder overalt på øya, en helt annen mengde enn på Bjørnøya

Oversikt over Sjuhollenderbukta. Legg merke til alt drivtømmeret. Det er drivtømmer i store mengder overalt på øya, en helt annen mengde enn på Bjørnøya

På denne turen var jeg innom fem forskjellige hytter. To historiske fangsthytter som er restaurerte og mulige å overnatte i, en merkelig hytte bygd inn i en grotte, og de to velferdshyttene i Sjuhollenderbukta (Vera og gamle Vera). Jeg overnattet på gamle Vera.

Lavaskulptur på Branderpynten

Lavaskulptur på Branderpynten

Utsikt fra Midtfjellet sørover.  Rudolftoppen i skyene.

Utsikt fra Midtfjellet sørover. Rudolftoppen i skyene.

Naturen her er på Sør-Jan er preget av lave fjell dekket av irrgrønn mose, opprevne områder med mørk lavastein og små vulkankrater i mange fasonger. Det er ofte overraskende lett å gå opp på fjellene som ser større ut enn de er. Til gjengjeld er det ofte mer tidkrevende enn ventet å gå på de flate områdene der lavastrømmer har lagd et veldig røft terreng. Moselaget kan være veldig tykt og gir en fjærende følelse som kan være litt slitsom. Her er også mye løs sand og grus, ofte dekket av tykk mose som løsner når man går på den og fort etterlater tydelige spor når man går. Denne naturen tåler nok ikke så mange fotturister i året.

Utsikt mot Kvalrossen, ved Olsbu

Utsikt mot Kvalrossen, ved Olsbu

Det hender vi har sol også.  Her er Beerenberg i lav kveldssol, tatt fra Metten

Det hender vi har sol også. Her er Beerenberg i lav kveldssol, tatt fra Metten

Første møte med Jan Mayen

Ankomst på Jan Mayen

Ankomst på Jan Mayen

Uventet og brått fikk jeg mulighet til å dra til Jan Mayen og være der frem til 1. oktober. Dette er et nytt sted for meg, så etter en liten tenkepause takket jeg ja. Allerede uka etter satt jeg på en hercules på vei nordvestover

Jeg skal jobbe som vikar på den meteorologiske stasjonen, med tittel «radiosondeleder». Nytt sted og ny jobbtittel, men oppgavene er mye det samme som på Bjørnøya. Vaktordningen er litt annerledes, her jobber vi et døgn i strekk for så å ha tre dager fri. Med såpass mange fridager håper jeg å få se mesteparten av øya selv om jeg har relativt lite tid på meg.

Beerenberg

Beerenberg dukker frem bak tåkeskyene

Jeg er nå ferdig med min første friperiode og har begynt å få et inntrykk av stedet. Dette er en vulkanøy, men Beerenberg som høyeste fjell. Beerenberg er en nesten symmetrisk vulkan med krater på toppen, og ruver på nordsiden av øya med sine 2277moh. Vulkanen er fremdeles aktiv, og hadde utbrudd senest i 1985. Stasjonen ligger på den sørlige delen av øya, et sted preget av lavere men mer tilgjengelige fjelltopper. Været sommerstid er preget av tåke og lavt skydekke, så det er slett ikke sikkert man får se utsikta selv om man går seg en tur. Jeg har til nå besteget seks topper, og har hatt tåke på fem av de.

Havhestungene er fremdeles som små dunballer

Jeg rekker å få med meg en del av fuglelivet før sesongen er over. Havhestungene er fremdeles som små dunballer

Olonkinbyen.  Her bor jeg.

Olonkinbyen. Her bor jeg.

"Metten", meteorologisk stasjon.  Her jobber jeg.

«Metten», meteorologisk stasjon. Her jobber jeg.