Tawantinsuyo

Cusco, Plaza de Armas

Cusco, imperiehovedstad, verdens navle og inkakulturens vugge. Imperiet het Tawantinsuyo, som betyr de fire verdenshjørner, og er vel strengt tatt der jeg har oppholdt meg mesteparten av tiden. Det er likevel rundt Cusco at sporene etter imperiet er tydeligst.

Mange flotte inkamurer i Cusco. Dette er tørrmur, perfekt tilpasset og med karakteristiske uregelmessige steinblokker.

Cusco er en veldig fin by, kanskje den fineste i Andes, og kombinert med alle de arkeologiske stedene og den spennende historien om Pizarro og erobringen av inkariket så kan man lett bruke en del tid her. Det eneste negative jeg har å si om Cusco er at man som lyshudet europeer blir et åpenbart mål for alle de aggressive selgerne som livnærer seg av turister.

Man kan nesten ikke dra til Cusco uten å besøke Machu Picchu, kontinentets mest kjente og mest besøkte ruin. Dette var sannsynligvis hytta til inka Pachacutec, brukt når han skulle ta seg et avbrekk fra mas og kjas i Cusco.

For meg var Machu Picchu en nedtur. Turen dit begynte med tog til småbyen Aguas Calientes, som er en slags ekstremvariant av Støren; en litt klaustrofobisk grop mellom bratte fjell. Ruinen ligger på en fjelltopp et stykke unna, med bussforbindelse. Guidebøkene sier det er lurt å ta første buss kl 05:30 for å unngå folkemengdene, så da gjør alle det. Busskøen var godt over 100m lang. Etterpå står man i en like lang kø for å slippe inn i ruinen, og inne på området går man i en enda lengre kø langs de merkede stiene mellom byggene.

Standardbildet alle skal ta av Machu Picchu, helst poserende i forgrunnen

Mitt inntrykk av Machu Picchu: Endeløse køer.

Machu Picchu er flott, særlig med tanke på beliggenheten. Jeg kommer likevel aldri tilbake. Det finnes andre flotte inkaruiner, som dessuten har historisk relevans, så populariteten til Machu Picchu er helt ute av proporsjoner. Jeg besøkte Saqsaywaman, Pisaq og Ollantaytambo, og hadde jeg prioritert bedre hadde jeg erstattet Machu Picchu med en tur til Choquequirao.

Pisaq. Inkaby med fort i Valle Sagrado. Legg merke til de typiske innoverlenende veggene. Dører og vinduer er også smalere i toppen enn på bunnen, som i en scifi-film fra 70-tallet.

Saqsaywaman, inkafort rett utenfor Cusco. Fantastisk mur, legg merke til størrelsen på steinblokkene. Et av de viktigste slagene mellom inkaene og spanjolene var her

Juni er festmåned i Cusco, og det skjer noe hver dag. Nordmenn tror de kan dette med å gå i tog, men etter en uke med parader i Cusco der folk danser synkront gjennom byen med flotte drakter så skjønner jeg at vi har mye å lære.

Inti Raymi. Representanter fra alle verdenshjørner har ankommet for å ære Sapa Inka. Orkester med trommer og fløyter. Alle danser i takt, med varierende intensitet.

Festlighetene avsluttes med Inti Raymi 24. juni. Inti Raymi er en rekonstruksjon av inkaenes midtvinterseremoni som feires på inkafortet Saqsaywaman. Hundrevis av deltagere i historisk korrekte drakter og storslott koreografi gjør dette til et overraskende bra arrangement. Man kan enten kjøpe sitteplass sammen med andre utlendinger, eller møte opp flere timer før og finne seg en plass på en nærliggende bakketopp sammen med lokalbefolkninga. Jeg gjorde det siste, og snakket med mange hyggelige peruianere mens vi ventet på seremonien. Etter å ha jaget bort utallige slitsomme selgere i Cusco sentrum er det godt å se at den jevne innbygger fremdeles er hyggelig. Etter seremonien var det matboder og diverse spill og aktiviteter et stykke unna.

Rapa Nui (Påskeøya)

Anakena

Siden jeg var såpass nær (bare et døgns reisetid unna) så bestemte jeg meg for å ta en svipptur til Påskeøya. Hit har jeg hatt lyst å dra siden jeg leste om det i Donald som barn.

Stillehavsidyll ved Anakena. Vulkankrater, sandstrand og palmer.

Påskeøya er på mange måter som Bjørnøya. Samme størrelse (164 km2 vs Bjørnøyas 178), samme høyde på høyeste fjell (rett over 500m) og tilsynelatende endeløst hav rundt på alle kanter. Påskeøya har også sin egen variant av både Sylen og Måkestauren (uten måker). Forskjellene er også åpenbare; Påskeøya er en vulkansk tropeøy med over 5000 innbyggere, internasjonal flyplass og spor av en prehistorisk kultur som har produsert noen av de mest fascinerende kulturminnene på kloden.

Utsikt mot Poike. Ikke alltid godt vær på Stillehavet

Rano Kau, vulkankrater med sirkelrund innsjø

En fin ting med Påskeøya er friheten man har som turist. Hele øya er en nasjonalpark, men bortsett fra de to mest utsatte arkeologiske stedene så kan man gå på tur og kikke så mye man vil på egenhånd. Hele befolkningen bor i den eneste byen på øya, så resten av øya er relativt folketom.

Ahu Tongariki

Tahai, eneste moai med rekonstruerte øyer

Hovedattraksjonene er selvfølgelig de berømte steinstatuene (moai), statuer på 3 til 10 meters høyde utskjært i en temmelig særegen stil. Disse var opprinnelig plasserte på seremoniplattformer (ahu), typisk ved sjøen med statuene vendt inn mot landsbyen innenfor. Da Roggeveen oppdaget øya i 1722 sto ca 300 moai slik, fordelt på 125 plattformer rundt hele øya. Det må ha vært et fantastisk syn. På den tiden var befolkningen 3-4 ganger større enn i dag, så det var landsbyer spredt rundt hele øya.

Typisk syn, steinhaug med store statuer veltet ansikt ned

Påskeøya hadde også en av verdenshistoriens verste menneskeskapte miljøkatastrofer, og mangel på naboøyer å flykte til førte til hungersnød, kriger, kannibalisme og en kulturrevolusjon som igjen førte til at alle moai ble bevisst veltet og ødelagt av befolkninga. I dag er noen få av plattformene restaurerte og de har løftet på plass noen av statuene slik at det er mulig å se hvordan de var på 1600-tallet. Resten av plattformene og statuene ligger i ruiner, i likhet med restene etter alle landsbyene.

Nok en ruin av ahu med moai

Påskeøya har taklet turistalderen bra, mye bedre enn mange andre steder jeg har vært på. Byen er fin og ryddig og har blitt modernisert på en fin måte som holder på det polynesiske særpreget. Som et eksempel så er flyplassterminalen bygget delvis i tre, med utskjæringer og utendørs ventehall med palmer.

Typisk landskap ved stien på nordkysten

Jeg brukte hver dag enten til å gå eller sykle på tur for å se på natur og kulturminner. Jeg likte spesielt godt en sti som gikk langs nordkysten av øya, et øde sted uten bilvei men likevel fullt av ahus, moais, helleristninger og rester av byggverk. Dette området har vært tilnærmet urørt siden avfolkningen av øya på 1800-tallet. Naturen er også tøff, med sine klipper og gresslandskap, så det er uforståelig at jeg ikke møtte en eneste annen person i dette området.

Ahu Tongariki, med 15 av de største moai

De fleste andre høydepunkter ligger langs turistveien som går i en runde mellom byen, nordkysten og sørkysten. Anakena har den flotteste restaurerte plattformen, og Tongariki den største og mest imponerende.

Rano Raraku

Rano Raraku, steinbruddet der moai ble fabrikkert

Det aller artigste er likevel steinbruddet Rano Raraku der statuene ble laget, et sted der det fremdeles er nesten 400 statuer halvferdige eller ferdige og venter på å bli transportert til sine respektive platformer. Det er et nesten uvirkelig syn å se alle disse statuene spredt rundt på et lite område, stående, liggende, delvis begravd. Når man samtidig tenker på alt arbeidet som har gått med til produksjonen som så har tatt brått slutt på grunn av akutt ressursmangel så blir det en temmelig særegen opplevelse.

Stillehavskysten av Peru

Stillehavskysten av Peru er en ørken. Det er utrolig at folk kan leve her, men det har de gjort i tusenvis av år.

Folk bor på sand. Bydel i Ica

Neste punkt på Gringotrailen var Nasca, en liten ørkenby i sørlige Peru. Nesten alle som drar til Peru drar til Nasca, ikke fordi det er et vakkert sted, men fordi det er der den kjente nasca-kulturen holdt til for et par tusen år siden.

Navnet Nasca kommer av et lokalt ord for smerte. Jeg besøkte en lokal gravplass som i årenenes løp har blitt plyndret gjentatte ganger. Nå er stedet beskyttet, men mumier sitter fremdeles i friluft, og det ligger fortsatt benrester og gravskrot spredt rundt på bakken. Ikke ulikt Nordhavna på Bjørnøya. Undersøkelser viser at folk stort sett døde av tørste eller kriger, før fylte 40 år. Det gir perspektiv til navnet. I dag karakteriseres stedet mer av plagsomhet enn smerte. Det første som møter turister som går av bussen er masete selgere som vil selge turer og hotellovernattinger. Betydelig mer påtrengende enn andre steder i Peru. Disse følger deg hele oppholdet i Nasca og gjør at stedet ikke egner seg for mer enn en kort visitt.

En gammel Nasca-innfødt

Benrester ligger strødd

Hovedattraksjonen er utvilsomt de berømte Nasca-figurene, store tegninger av folk, fugler og dyr i ørkenen. De fleste så store at de bare er synlige fra fly, noe som gjør at kunstnerne ikke har kunnet se sine egne verk. De fleste turister tar også en overflygning i småfly, men siden jeg ikke har mage til luftakrobatikk så benyttet jeg meg av utsiktspunkter på bakken i stedet.

Nasca-figurer i en bakke. Kanskje 20m høye og viser en shaman-familie

Nascafiguren «hendene», sett fra utkikstårnet

To utsiktstårn gir oversikt over noen få av figurene. I tillegg finnes et naturlig utstiktspunkt, en liten bakketopp, hvor det ikke går an å se figurer, men i stedet lange og helt rette linjer som strekker seg helt ut i horisonten. Nesten ingen turister virket interesserte i dette stedet, men for meg var det høydepunktet. To steder på denne toppen møtes linjene, og står du der i skjæringspunktet kan du se linjer stråle ut i alle retninger mot horisonten. Ingen vet hva disse ble brukt til, men en rådende teori er at de fungerte som en astronomisk kalender.

En av de mange linjene som strekker seg kilometervis ut fra en liten bakketopp midt i pampasen

Etter Nasca dro jeg til diverse byer langs kysten, alle preget av sand og ørken, og endte i Lima. Der har jeg nå bodd noen dager i bydelen Miraflores. Miraflores er en typisk middelklassebydel hvor folk drikker kaffe på Starbucks, jogger i parken, handler på kjøpesenter og ellers gjør akkurat det samme som i alle andre middelklassesamfunn i verden. Borte er de livlige markedene, de tradisjonelle klærne, gateselgerne og alt det som gjør Sør-Amerika spennende. Som turist har jeg bare ett ord for det; kjedelig.

Artig brink mot stillehavet. Til forveksling lik Bjørnøya. Fra en sykkeltur på Paracas-halvøya