Cañon del Colca

Cañon del Colca

Jeg har brukt noen dager i Cañon del Colca, et av verdens dypeste elvegjel. Selv Sautso blir liten i forhold. Colcadalen er befolket, og innerst i dalen er det fremdeles noen ganske utilgjengelige steder. Jeg tok buss fra Arequipa til Cabanaconde, som er så langt inn man kommer med vanlig buss. Cabanaconde ligger oppe på kanten av dalen, med dype dalsider ned mot elva 1200m under seg. Rundt Cabanaconde ruver det fjell opp mot 3000m høyere enn byen.

Jeg bestemte meg for å gå til en landsby uten veiforbindelse og overnatte der. Gikk ned dalsiden, krysset elva og gikk opp på andre siden. Der ligger det flere små landsbyer som alle overlever på mais og poteter, og inntektene fra en og annen fotturist. Jeg overnattet i Tapai, som jeg vil si er den fineste av landsbyene jeg var i.

Hovedgata i Tapai

«Hotell»-eieren måtte opp og hjelpe til med maishøsting, så det ble jeg med på. I maisåkeren tok de det ganske rolig, og drakk chicha (maisdrikk, ganske god) og noe de påstod var whiskey (ikke god).

I maisåkeren. Muldyr blir brukt til all transport

Dagen etter dro jeg videre til neste landsby. Der møtte jeg veiarbeidere som var godt i gang med å lage veiforbindelse i dalen. Det går nok ikke lang tid før også Tapai er tilknyttet veinettet. Kanskje bra for befolkninga, ikke bra for turistene.

De lager vei til Tapai

Krysset elva ved Sangalle. Sangalle er et slags feriested ved elva, med palmer, basseng og hytter hvor mange overnatter. For meg var det nok å spise lunsj, før jeg gikk opp til Cabanaconde. En drøy oppoverbakke på nesten 1200 høydemeter. Det merkes, både i legger og lunger.

Lago Titicaca

Etter en måned med farting i Bolivia så dro Frode hjem for å gjøre noe nyttig for samfunnet. Jeg ble igjen for å loffe videre. Det første jeg gjorde var å dra rett vestover, til Copacabana ved Titicacasjøen.

Tiwanaku. Rester av hovedstaden til tiwanaku-sivilisasjonen som hadde sin storhetstid fra år 300-1000

Fergetur på Titicacasjøen er ikke som på vestlandet

Copacabana og Bolivias eneste offentlige badestrand

Copacabana er en fin liten by, men det er øya utenfor som er områdets store attraksjon: Isla del Sol.

Områdene rundt Titicaca har sett den ene sivilisasjonen etter den andre, og Isla del Sol har spilt en sentral rolle i mytologien til disse. Ifølge incaene var det her solen ble dannet, og den mytiske Inca Manco Cápac ble født her før han dro videre til Cuzco og dannet incariket.

De fleste tar en turbåt fra Copacabana og får en guidet tur på deler av øya i løpet av en halv eller hel dag. Jeg bestemte meg for å gå 15km nordover mot øya fra Copacabana gjennom flere små landsbyer, før jeg fant noen som var villig til å kjøre meg over til øya i båt.

Totoro-siv, Titicaca

Typiske incaterrasser. Så godt som alt landskap rundt Titicaca er dekket av disse

Isla del Sol

Isla del Sol er flott. Her finnes ikke biler, bare stier og steintrapper. Beboerne er stort sett Aymará. Alle varer fraktes fra havna med esler, og det er esler og sauer i de fleste hager. Det er tre landsbyer på øya, og jeg overnattet i Yumani som er den største. Turistinfrastrukturen er god, uten å være glorete.

Yumanis restaurantstrøk

Hovedveien mellom Yumani i sør og Challapampa i nord

Etter å ha overnattet og så gått øya på langs, dro jeg tilbake til Copacabana og videre til Puno på Peruiansk side. Puno er et av Perus største turistmål, også her på grunn av øyene utenfor. Disse spiller ingen mytologisk rolle, men er spennende likevel. Her finner vi de flytene sivøyene til Uru-folket, og to ekte øyer med særegne kulturer. Jeg valgte å ta båt til den største øya, Taquile, med en kort svipptur innom en av de flytende øyene.

Flytene øy, lagd av totorosiv

På en av de flytende øyene

Taquile, alle veier inn til sentrum av øya går gjennom slike porter

Taquile, veien opp fra hovedhavna

Taquile

Taquile er, i likhet med Isla del Sol, helt uten motoriserte kjøretøyer, men er mindre. Kulturen er forskjellig, her snakker de Incaenes språk quechua. Alle går i tradisjonelle klær, også barn, og er usedvanlig trivelige mot fremmede. Øya er full av turister rundt lunsjtider, men etter kl 14 er det nesten bare de lokale igjen. Jeg valgte å overnatte hos en trivelig familie som lagde mat til meg og ble bekymret når jeg gikk ute på kvelden i mørket (øya har ingen gatelys).

Camino del Choro

Etter flere byer paa rad var det paa tide med en fjelltur. Valget falt paa en av Bolivias mest kjente stier; Camino del Choro. Dette er en tredagers tur med overnatting i telt.

Denne stien er en del av det gamle incaveinettet. Da europeerne kom til Soer-Amerika kom de til et temmelig avansert samfunn med fullt fungerende infrastruktur. Blant de mest kjente ingenioerbragdene til incariket var veinettet som bandt sammen incabyene, fra Quito i nord (dagens Equador) til Santiago i soer (dagens Chile). Veiene er ofte flere meter brede og gaar opp i 5000 meters hoeyde. Selv etter flere hundre aars bruk er det fremdeles imponerende standard paa en del av disse veiene. Den mest kjente incaveien gaar fra Cusco til Machu Pichu.

Incaloeperne, chasqui, var stasjonerte langs veiene og sprang i staffett med meldinger og smaa pakker. De hadde en hastighet paa 240km per dag, som er omtrent like bra som posten i dagens Norge.

Camino del Choro er en bit av veien som gikk fra et sted naer dagens La Paz og ned i Yungas-regionen.

La Cumbre. Her starter turen

Vi leide oss telt og soveposer i La Paz og tok drosje til La Cumbre. La Cumbre er toppen av den velkjente Yungas-veien; «verdens farligste vei». Strengt tatt finnes det tre yungasveier: Incaveien som vi gikk, «doedsveien» og nyveien som de fleste bruker.

Abra Chucura. Hoeyeste punkt, ca 4900moh

Fra La Cumbre maa man gaa opp et par hundre hoeydemeter til Abra Chucura. Hoeres lett ut, men i nesten 5000m hoeyde er det tungt nok. Det er artig hvor fort man tilpasser seg hoeyden, hadde ingen problemer med hoeyden annet enn at hastigheten gikk litt ned. En stor forbedring fra de foerste dagene i La Paz.

Et av de toeffeste stykkene av inca-veien. Det hadde vaert et slit aa gaa ned dette fjellet uten incaveien.

Fra toppen er det i praksis tre dager med nedoverbakke. Landskapet er flott og varierer veldig fra de alpine fjellene paa toppen til jungelen nederst. Vi gaar fra 4900moh foerste dagen til 1350moh der stien slutter i landsbyen Chairo.

Frode staar i doeraapninga til en tambo. Ingen inca hjemme denne dagen.

Foerste dagen ser vi mye til den orginale incaveien, og vi passerer ogsaa en tambo som var «hotellet» der incaloeperne og andre stoppet for mat og hvile.

Llamaer ser vi en del av mens vi enda er over tregrensa

Folk bor fortsatt i slike steinhus

Selv om det ikke er bilveier inn i denne dalen saa bor det en del boender der. De har faatt seg en fin ekstrainntekt ved aa lage til leirplasser og utsalgssteder for drikke og sjokolade. Varene fraktes opp paa gammelmaaten; paa ryggen til esler, muldyr eller hester.

Steingarder er det over alt

Rett under tregrensa

Skogen tetter seg til ganske fort naar vi gaar nedover

Frode i jungelen

En av mange hengebruer

En fin tur, og jeg forstaar godt at dette er en av de mer populaere rutene i Bolivia. Naturen er variert og stien er lett baade teknisk og fysisk (hvis du har muskler til aa gaa nedover i tre dager). Det er fremdeles lite turister der, vi var «uheldige» og gikk mens der var unormalt mange. Likevel saa vi nesten ikke turister annet enn paa leirplassene.