Torskefiske

Bjørnøya er sannsynligvis en av verdens beste plasser for å fiske torsk. Kvaliteten er topp og mengden man fisker per tidsenhet er upåklagelig. Dette har vi erfart flere ganger. Jeg har vært litt slapp med fiskinga, men i dag ble jeg med ut. Fiskeplassen er bare noen hundre meter fra land, rett ut fra stasjonen.

Sjøsetter med traktor

Dette var artig. Jeg brukte juksasnelle, og da er det nesten ufattelig hvor mye man kan ta opp. Første torsken biter før snøret er helt ute, og etter noen få sekunders venting er det torsk på så mange kroker at man bare må dra snøret opp for at det ikke skal bli for tungt. Torsken er flott, fra et par kilo til kanskje 7-8kg. Dette gjentar seg hver gang man har snøret uti. Etter alt for kort tid må man bare gi seg fordi mengden blir uhåndterlig. Fisking i Sør-Norge kommer aldri til å friste etter dette.

Drar inn torsk på torsk (foto: Frank Otto)

Resultatet av en times jobbing (foto: Frank Otto)

Tilbake på stasjonen venter sløying og filetering. Kokk Jørgen ga meg et kurs i filetering av torsk, og med ca 40 torsker som skulle fileteres så fikk jeg litt praksis også.

Osten

Selv etter å ha gått Bjørnøya på kryss og tvers i flere måneder så hender det at Bjørnøya overrasker. Etter mye høstvær og innesitting fikk vi plutselig en godværsperiode. Strålende sol og med sesongens første nysnø på bakken. Jeg fant derfor ut at jeg skulle oppsøke tre av øyas mindre kjente turistattraksjoner.

Artig med huler, tenkte jeg, og dro først for å se «Den underjordiske elva». Dette er et stykke på ca 300m av Jordbruelva i nærheten av Djupvatnet. Elva renner plutselig inn gjennom en flott bueportal og forsvinner inn i berget. Åpningen er stor nok til at man kan stå oppreist, men det blir nokså trangt under taket lengre inne. Det er sikkert mulig å krype noen titalls meter inn, men jeg har sett filmen «127 hours» og gjør ikke slikt alene.

Åpninga til den underjordiske elva

Turen gikk videre til Kapp Harry, et nokså alminnelig Bjørnøyaness rett utenfor Ellasjøen. Kapp Harrys beste egenskap er som utkikkspunkt mot Sylen. Etter å ha sett meg mett på utsikta gikk jeg og stekte koteletter på hytta ved Skutilen. Planen var å fotografere nordlys på natta, men med svinekjøtt og sjokoladekake i magen klarte jeg ikke å holde meg våken lenge nok.

Utsikt fra Kapp Harry mot Sylen.

Dagen etter var det «Osten» som var målet, en steinformasjon på Miseryfjellet som jeg har oversett på tidligere turer. Jeg har verken lest eller hørt om den før Edel tilfeldigvis nevnte den for meg. Dette skulle vise seg å være en av Bjørnøyas hemmelige perler. På tur til Osten stakk jeg oppom toppen av Urd, hvor jeg tilfeldigvis traff Reidar som var på dagstur ut fra Russehavna.

Snødekte Urd (Miseryfjellet)

Selvportrett på vei mot Urd

Osten er Bjørnøyas svar på Prekestolen, men merkelig nok temmelig ukjent. Det er en nesten 100m høy steinsøyle, flatt som et stuegulv på toppen med et horisontalt tverrsnitt på kanskje 50m². Artig nok så er sprekken som skiller søyla fra fjellet ved siden av bare én meter bred. Det er derfor mulig å hoppe over på Osten, noe som frembringer lett kiling i magen hvis man samtidig tenker på hvor langt man faller hvis man snubler. Jeg tror forøvrig dette må være snakk om en brun geitost av stølstype, for den virket nokså porøs og kornete.

Reidar på toppen av Osten.

Osten på avstand, sammenlign med bildet over for å se høyden på sprekken

På tur hjem tok jeg en rast i sola og fikk min første mulighet til å fotografere snøspurv, en av de mest tallrike av de minste fugleartene her på øya. Snøspurvbilder har jeg prøvd å ta siden jeg kom hit, men fuglene er generelt lite fotovillige. Det måtte både tålmodighet og 510mm brennvidde til.

Snøspurv. Voksen hann i vinterdrakt.

Fotogalleri

Typisk på steder som Bjørnøya og Troll er at de fleste interesserer seg for friluftsliv. Mange er også entusiastiske amatørfotografer og dyrt fotoutstyr er ikke noe sjeldent syn. Jeg må innrømme at jeg også blir inspirert når jeg er på naturskjønne steder og bruker både tid og penger på å prøve å få noen blinkskudd.

Naturfotograf Asbjørn (foto: Reidar)

Men det er ikke noe poeng i å ta bilder som ingen kan kikke på. Jeg har derfor satt opp et fotogalleri på hjemmesiden hvor jeg fortløpende legger ut de bildene jeg er mest fornøyd med.

Gå til Asbjørns fotogalleri.