Sommerbåt

Det er stort sett kystvakta som bringer forsyninger og post til oss. Dette skjer flere ganger i løpet av året, men én gang hver sommer kommer det ekstra mye. Dette er den etterlengtede sommerbåten, som i år kom 7. august. De få dagene den er her er livet på stasjonen helt annerledes med mye folk og lange jobbøkter.

Jeg syntes forsyningstransporten på Troll var spesiell, men det er et temmelig spesielt opplegg her på Bjørnøya også. Småkolli kjøres inn av lettbåtene til kystvakta, resten må vi hente inn med en liten flåte som taues av en gammel notbåt. Slik har de gjort det her på Bjørnøya i flere årtier, og etter å ha sett det i praksis så synes jeg det fungerte overraskende bra.

Jeg og Hans Petter var flåtemannskap og festet og løsnet løftestropper når store ting skulle heises ned og opp av flåta.

Vi startet ca kl 18 og etter flere titalls turer inn og ut til KV Harstad så var vi ferdige ca kl 05. En lang natt, men været var stort sett bra så jeg syntes det var et greit avbrekk fra å melde lave femmere hver time.

På vei inn på flåten med første last (foto: Hans Petter)

Sementblander skal man ha (foto: Edel)

Nye tanker til helifuel-anlegget (foto: Edel)

Dette følte jeg var en spesiell farkost på Barentshavet (foto: Edel)

Masteklatring

Vi har flere høye radiomaster her på Bjørnøya. Bodø radio har to MF-master og meteorologisk har en MF-mast. I tillegg er her tre andre master med diverse radioantenner i.

Skjer det noe i en av mastene må jeg opp og fikse. Det er ikke så vanskelig fordi det eneste som stort sett kan gå galt er at lyspæra i toppen slutter å lyse, og klatreseler er jeg heldigvis fortrolig med.

Her om dagen gikk jeg opp i DSC-masta til Bodø radio og skiftet to lyspærer. Toppen av mastene er de eneste stedene på nordsiden med utsikt så kameraet var med opp.

På tur opp masta (foto: Reidar)

Skifter lyspære (foto: Reidar)

Utsikt mot Herwighavna og Gravodden

Båt rundt øya

Vi har en liten båt her som er kjekk å dra på tur med. Det hører med til oppholdet her å ta seg en tur rundt hele øya for å få sett naturen fra en annen vinkel.

På lørdag var det lite vind og denne gangen var jeg en av de heldige som hadde tid til å bli med på tur. Chief Geir var skipper og Reidar matros. Jeg var turist.

Hvalkjeften, på vestsiden av øya. Hambergfjellet og Sylen i bakgrunnen, innhyllet i den typiske ishavståka.

Vi dro rundt øya mot klokka. Hvalkjeften er et av de første av de store høydepunktene man kommer til. Rundt øya finnes det mange naturlige tunneler og broer som havet har gravd ut. Hvalkjeften er en av disse.

Hambergfjellet, veggen er ca 400m høy

Geir med Sylen i bakgrunnen

Fjellveggene i sør er mektige, og Sylen med sin 80m høyde er kanskje den mest kjente formasjonen på Bjørnøya. Det er flere slike staurer her, men dette er den flotteste.

Perleporten

Perleporten er vår lengste tunnel. Dette er en populær plass å gå gjennom hvis man har liten nok båt. Totalt kjørte vi gjennom fire ulike tunneler på denne turen.

Foss i Evjebukta

Sørøstsiden, i nærheten av Russehavna

På sørøstsiden har vi et parti med kronglete skjærgård. Mange små holmer og øyer. Her har vi en velferdshytte, hvor vi spiste lunsj før vi gikk videre rundt Miseryfjellet og hjem til stasjonen.

Miseryfjellet og Fuglefjellet

Vi fikk plutselig god værmelding for flere dager. Toppene på Miseryfjellet var uten skyer, for en glede. Da var det bare å finne frem sjokoladen og legge i vei.

Mjogsjøhytta og Miseryfjellets topper: Skuld (venstre), Verdande (midten), Urd (høyre)

Jeg traff Jørgen ved Mjogsjøhytta (hytteruin ved foten av fjellet) og vi gikk sammen opp Fallvindsdalen til de tre toppene av Misery: Urd (536m og øyas høyeste punkt), Verdande (462m) og Skuld (454m). Skylaget rakk å tetne litt før vi kom på toppen av Urd, men vi hadde stort sett god utsikt.

Jørgen ser utfor kanten på Verdande

Etter toppene gikk Jørgen hjem og jeg gikk ned Oppgangsdalen for å overnatte på hytta Skutilen. Reidar kom på besøk og sammen gikk vi dagen etter til Revdalen, Fuglefjellet og Hambergfjellet. Hele dagen ble satt av til å se på fuglelivet og den tøffe naturen. 400m loddrett vegg rett i havet og hundretusenvis av hekkende sjøfugler. Oppe på kanten kan man ligge og kikke rett ned i havet og se og høre et fugleliv i en skala som nesten ikke finnes noe annet sted i verden. På denne turen var det først og fremst lomvi vi så på, nordens pingvin.

Enorme mengder lomvi på Fuglefjell

Typiske lomvi-hyller

Langt ned (foto: Reidar)

Lomvi og polarlomvi

Kommer nært (foto: Reidar)

Polarlomvi med det jeg antar er lodde (hovedføden)

Polarreven kom og hilste på. Disse dyra kommer man nært innpå hvis man lar hundene være igjen hjemme

Tyvjo, en hissig fugl rundt klekketid. Dette er en rovfugl og kleptoparasitt.

Edel dukket opp på Fuglefjellet og tok følge på siste del av turen. Russehavna ble siste overnattingssted før jeg måtte hjem og ta min neste vaktperiode.

Nikk-Nakk

Det finnes underjordiske elver her på øya, og dermed også noen huler man kan gå inn i. Den mest kjente hula kalles Nikk-Nakk og ligger ca 10km fra stasjonen. 6. juli dro jeg og Reidar på tur med hjelm og lykt for å se hvor langt inn i fjellet vi kunne komme.

Vi hadde kartkoordinatene og fant hula ganske lett oppe på Oswaldfjellet sør for Røyvasshytta. Man ser spor etter hulgangene som fordypninger i terrenget.

Oswaldfjellet, inngangen til Nikk-Nakk er forsenkningen til venstre i bildet.

Åpningen er ca to kvadratmeter og lett å komme inn i. Hula går bratt nedover noen meter før man kommer inn i en ganske stor hall.

Inngangen (foto: Reidar)

På vei nedover

Inne i Nikk-Nakk

Ser opp mot åpningen

Dryppstein

Hula så temmelig utrygg ut. Som det meste annet her på øya var alt løst og rasfarlig, ingen lur plass å bli i timesvis. Innerst gikk det en trang gang videre, men jeg hadde ikke noe behov for å presse meg inn der.

På tur hjem var vi innom Røyvasshytta og spiste middag.

Tur til sørsida

Etter sankthansfeiringa hadde jeg fortsatt to fridager igjen. Værmeldinga var god så jeg ville se den ukjente sørsiden, hvor fjellene og sjøfuglene lokket. Jeg dro ut etter lunsj på søndag, sammen med Reidar, Tassen og Eerkki.

Røyevatnet. Her begynner de første bakkene opp mot fjellene.

Russeelva og Miseryfjellet i tåke. Selv i godværsperioder må man regne med litt fuktighet

Russehavna

Ruta sørover gikk via Røyevatnet, Skutilen og deretter til velferdshytta i Russehavna. Hytta lå idyllisk til, med utsikt mot Miseryfjellet, et flott elvedelta og en fascinerende skjærgård. I tillegg ligger den i passelig avstand fra alle fjell og noen av de største sjøfuglkoloniene i Europa. Det tok ikke langt tid å kåre favoritthytta.

Et stykke av brinken ikke langt fra Russehavna

Miseryfjellet fra Hvalrossbukta. Vegen til Tåkefyrsten er fremdeles synlig.

Mandag måtte jeg hjem, men vi ville ikke gå strake veien. Først besteg vi Antarcticfjellet og fikk utsikt. Vi gikk enda lengre sør til Revdalen hvor Norsk Polarinstitutt har sin hovedbase på Bjørnøya. Her ble vi tatt godt i mot av hyggelige fugletellere som inviterte oss inn på te. Vi tok oss også tid til en titt på de nærmeste fuglekoloniene, men måtte dessverre spare det meste av fuglekikkinga til en annen gang. Synet, lyden og lukta var likevel helt fantastisk.

Petrozavodsk, fryseskipet som gikk med stø kurs rett på Bjørnøya i 2009.

Utsikt ned Ymerdalen

Deretter gikk turen gjennom Ymerdalen og over til Ellasjøen. Ellasjøen er kjent for sin svært så PCB-holdige røye og kalles av enkelte bare for PCB-pytten. Heldigvis er dette lokalt for dette vannet, et fenomen forskerne fremdeles ikke har forstått helt. Polarinstituttet har en liten feltstasjon her som overvåker en alkekongekoloni.

Ellasjøen

Vi tok turen rundt hele brinken på vestsiden når vi skulle hjem. Da gikk vi forbi den tredje og siste feltstasjonen til polarinstituttet hvor to islandske forskere jobber med storjo.

Tilbake til lavlandet i nord

Etter 12 timers gange var vi hjemme, slitne alle fire. Hundene var dessuten såre på potene etter den skarpe steinen oppe i fjellene, neste gang tar vi med sokker. Vi var heldige med været og så faktisk sola flere ganger. Det er en sjeldenhet her oppe i tåkeheimen.

Sankthansaften

Sankthansaften feiret vi på tradisjonelt vis. Rømmegrøt kl 15 og bålbrenning med grillmat på kvelden.

Geir tenner på

Sankthansbål

Hammerfesthuset fra 1822, Svalbards eldste stående bygg. Brukes stort sett bare til festlige anledninger.

Tunheim: Kullgruvedriften på Bjørnøya

I/S Bjørnøens Kulkompani annekterte Bjørnøya i 1915. Dette var rett etter utbruddet av første verdenskrig, noe nøytrale nordmenn så på som en kilde til fortjeneste. Kullforekomstene på Bjørnøya skulle selges til de mange kulldrevne krigsskip. Et sted nord for Miseryfjellet ble valgt og fikk etterhvert navnet Tunheim etter Karl Tunheim som var formann i gruvebyen i 1916.

Vogn ved utskipningshavna til Tunheim

Jernbanen fra havna til Tunheim

Allerede i 1915 overvintret mannskap for å forberede driften, og i 1920-1921 overvintret hele 182 personer på Tunheim. Det ble etterhvert en skikkelig by med over 20 bygninger, inkludert postkontor, radiostasjon og butikk.

Ved juletider 1919 ble Tunheim også en offisiell meteorologisk stasjon og sendte tre daglige værtelegrammer til geofysisk institutt i Oslo.

De best bevarte husene

Innendørs. Ikke særlig hjemmekoselig

Generator

Mens investorer på Jæren tjente penger arbeidet menn i gruvene under elendige forhold. Avisa Nordlys rapporterte om råtten mat og trekkfulle hus. Arbeiderne ble nektet å sende telegrammer hjem og arbeidet 16 timer i døgnet for 8 timers betaling. Mat og personlig utstyr måtte de betale for. Gruvene var fuktige og kalde. Isbjørnene var ingen stor trussel, men en konstant kilde til frykt.

De klagende arbeiderne ble sagt opp i mars 1920 og sendt hjem, samtidig som nytt mannskap ble sendt opp uten kjennskap til årsaken til utskiftningen. Den ene skøyta som skulle bringe mannskap sørover gikk ned i et stygt uvær og alle 35 ombord omkom.

Understell til vagger(?)

Ett av to lokomotiv

Hauger med kull- og steinmasse

Til tross for mye kull på Bjørnøya var lagene forskjøvet og vanskelige å drive. Etter at krigen var over og kullprisene stupte ble driften lite lønnsom. Dette gikk først ut over arbeidernes forpleining, men etterhvert måtte gruvene stenge. I 1927 var det slutt på all gruvedrift og bare radioen og værstasjonen var i drift.

Stallen til Bjørnøya-Blakka

Et av de best bevarte byggene på Tunheim er stallen til Bjørnøya-Blakka, Tunheims maskot og litt av en berømthet i Norge på den tiden. Når gruvedriften stanset opphørte samtidig forforsyningene til Blakka. Etter at Blakka hadde blitt foret med alle halmmadrassene i byen måtte besetningen finne på noe annet. Røye, fugler, hvalkjøtt, polarrev – alt kjøtt ble etterhvert godtatt av Blakka som mat og fjordhesten ble forvandlet til en ren kjøtteter. Blakka takket heller ikke nei til en halvliter øl til maten.

Den andre verdenskrig satte en stopper for all aktivitet på Tunheim. Tunheim ble evakuert i 1941, verdens eneste kjøttetende hest ble avlivet og byen ble ødelagt av engelske krigsskip for å hindre at tyskerne skulle få tak i værobservasjoner for det strategisk viktige Barentshavet.

Kilder:

  • Bear Island, Dag Hagenæs-Kjelldahl, IK Foundation & Co Ltd, 2006
  • The Place Names of Svalbard, Norsk Polarinstitutt, 2003

Sagatun

11. juni, ny friperiode og ny hyttetur med Reidar. Denne gangen til Sagatun på Kapp Levin. Dette er en hytte som ligger en times gange fra Tunheim. Første del av turen ble derfor samme som på forrige tur. I tillegg gikk vi gjennom Tunheim City og videre til foten av Misery-fjellet.

Miseryfjellet

Fuglefjær i mengder

Brinken er full av hekkende sjøfugl. Gleder meg til å se sørsiden der de sitter virkelig tett.

Sagatun er mindre og mer primitiv enn Bjørnehiet, men ikke mindre trivelig av den grunn. To senger, bord, gassbluss og vedovn, hva mer trenger man? Lavt skydekke og snø i fjellene gjorde at vi ikke tok noen topptur, men det kommer nok senere på sommeren.

Sagatun, Miseryfjellet i bakgrunnen.

Inne i hytta. Trendy brystpanel og rosa vegger (foto: Reidar)

Første overnattingstur: Tunheim

Jeg jobber tre dager på og tre dager av. Det gir mange muligheter for hytteturer. Vi har seks hytter spredt rundt på øya så det er en del muligheter.

5. juni dro jeg og Reidar på vår første overnattingstur. Målet var Tunheim, nærmere bestemt «Bjørnehiet», et gammelt ammunisjonslager for kullgruvebyen på nordøstsiden av øya. Turen gikk langs brinken.

Typisk utsikt på Brinken


Reidar og Eerkki ved Måkestauren


Eerkki (hund) var også med. Vi har for tiden tre hunder: Aki, Tassen og Eerkki. De skal vel fungere som isbjørnvakter, men i praksis er de hovedsaklig turkamerater.

Jeg og Eerkki (foto: Reidar)


Bjørnehiet


Eksklusiv dessert: Multer plukket av Lasse i Trøndelag, sukker og fløte.