Vulkanturisme i Nicaragua

Jeg er fascinert av vulkaner. Symmetriske i formen og med artige varmefenomener. Sentralamerika er vulkansk og flotte stratovulkaner pryder landskapene.

image

Som seg hør og bør tar Volcan Concepcion på seg en hatt av linseskyer, som for å flotte seg for gamle værobservatører

Etter noen late uker i Panama og Costa Rica har jeg kommet meg til Ometepe i Nicaragua, en liten øy i landets største innsjø. Øya er på størrelse med Bjørnøya men har to store vulkaner i hver sin ende. Jeg har valgt meg ut Volcan Concepcion som turmål, den høyeste av de to. 1610m og aktiv men sovende. Siste utbrudd var for seks år siden. Linseskyer dannes ofte over toppen, akkurat som på Jan Mayen. Har de karmanvinder også?

image

San Jose med Concepcion i bakgrunnen

Jeg bor første natta i San Jose. Her er det ingenting annet enn pulperias og små comedores. Det gjør ingenting for jeg skal opp tidlig. Concepcion ruver gigantisk bak landsbyen og er dominerende slik Beerenberg er det på Jan Mayen.

image

På tur opp

Kl 7 morgenen etter er jeg godt i gang med å gå opp den skogkledde åsen. Dette er en teknisk enkel tur, kan bare følge en godt synlig sti hele veien til toppen. I god latinamerikansk stil er likevel guide obligatorisk og fjellet har inngangspenger. Fjell bestiges ikke gratis her. Jeg har med meg en guide og to guideaspiranter. Etter en times gange er guiden utslitt og jeg fortsetter med aspirantene. Det er bratt og tett skog overalt. Nokså raskt når vi skyene og mister utsikten. Resten av turen opp går i tåke.

image

Toppen

1600 høydemeter tar godt på lårene, men etter tre timer er jeg ved kraterkanten. Vegetasjonen, som gradvis går over fra trær til en slags rabarbralignende busker i høyden, forsvinner helt 50m fra toppen. Svovellukten fra det aktive krateret er påtrengende men tåke og damp gjør at jeg ikke kan se bunnen.

Bakken er varm. Jeg setter meg i den vulkanske grusen men må stadig endre sittestilling for ikke å brenne meg. Bare 10cm ned i grusen er det så varmt at jeg ikke klarer å grave dypere. Artig. Synd utsikten er fraværende, den må være flott her på gode dager.

image

Hva er dette for slags lue? Ikke rart utsikten var dårlig

Bortsett fra mine tause guider har jeg tilsynelatende fjellet for meg selv. Dette og fraværet av menneskelige inngrep gir den gode følelsen av å være et sted langt fra folk. Toppen er kald på grunn av vinden og tåken som gjør meg gjennomvåt, men jeg varmer meg på bakkevarmen. Etter en halvtime er det likevel nok og jeg begynner nedstigningen. Begge guidene har fått gnagsår så vi må ta det litt rolig, men er likevel nede etter 5 timer totalt. Visstnok rekordtid for mine guider. Jeg liker å gå fort, det er godt å kjenne at kroppen fungerer, men dagene etter kommer gangsperren. Like greit, jeg har bøker nok til å ta det med ro en stund.

image

Røyk fra Volcan Masaya

Gangsperre til tross, jeg får likevel med meg en vulkan til i Nicaragua, Volcan Masaya, men oppstigningen er lettere. Jeg kjører taxi helt til kraterkanten. Denne er også aktiv, og røyken river i lungene. På gode dager ser man lava i krateret. Jeg er ikke så heldig.

Aztec Challenge

image

Aztec Challenge til C64, første brett hvor man løper mot pyramiden

Aztec Challenge var et av mine favorittspill til Commodore 64. Hva er vel mer spennende enn aztekerpyramider og skjulte feller, med musikken til Paul Norman?

Nå finnes det ikke så mange flotte aztekerpyramider, aztekernes hovedstad, Tenochtitlan, ligger begravd under dagens Mexico by; bare ruiner av Templo Mayor er i dag synlig. Teotihuacan derimot, hovedstaden til en tidligere sivilisasjon, ligger i all sin prakt rett i nærheten. Ikke bygd av aztekerne, men ble brukt av dem som seremoniplass.

image

Solpyramiden

Teotihuacan er nok det nærmeste jeg kommer scenene i Aztec Challenge. Det første man ser er den gigantiske solpyramiden, oldtidens tredje største. Synet er så overveldende at det er vanskelig å beskrive. I tillegg får man lov til å klatre opp på toppen av den.

image

På toppen av solpyramiden, månepyramiden i bakgrunnen

Solpyramiden ligger ved «dødens aveny», en lang rett gate med små pyramider på hver side, og som ender ved månepyramiden. Når jeg går langs avenyen, i retning månepyramiden, er det som i første brett av Aztec Challenge, bortsett fra at det er souvenirselgere og ikke aztekerkrigere man må komme seg forbi. Neste brett er å klatre opp trappa på månepyramiden, og der blir det game over for meg. Disse pyramidene kan man ikke gå inn i, i motsetning til i mitt barndoms spill. Jeg må nøye meg med å ta bilder av utsikten.

image

Månepyramiden i enden av dødens aveny. Slående likhet med spillet?


image

Utsikt fra månepyramiden, mot solpyramiden

Området er enormt, med flere pyramider enn jeg klarer å huske. Den flotteste, slangepyramiden, er utsmykket med skulpturer. Det er lett å bruke mange timer her, og selv om det er mange turister blir det aldri så komisk stappfullt som i Machu Pichu.

Real de Catorce

Etter flere dagers opphold i Durango, ørkenby med et særdeles trivelig hostell, og Zacatecas, en sjarmerende gruveby, har jeg lyst til å oppleve noe annet enn store byer. På AirBnB finner jeg en interessant hytte: «Primitive house desert oasis». Høres ut som noe for meg.

Jeg avtaler møte med eieren Jim i Matehuala. Jim er utflyttet amerikaner, snart pensjonert og lever av å selge dokumentarfilmer han spilte inn for flere år tilbake. Bustete skjegg, langt grått hår med en skallete flekk på toppen som skjules med en fillete stråhatt. Kjøretøyet er en gammel folkevognbuss innredet for camping. Jeg overnatter hjemme hos Jim første natta da det er for sent å dra ut til hytta. Jim diskuterer villig alt fra europeisk politikk, meksikansk kultur, UFO-observasjoner og konspirasjonsteorier om alien-primat-hybrider som forklaring på vår tids teknologiske utvikling. Dette ble i særeste laget for meg.

image

Real de Catorce


image

Real de Catorce

Dagen etter sitter jeg på bussen til Real de Catorce. Real er en tidligere gruveby som nesten ble fullstendig forlatt i forrige århundre. Nå har stedet tatt seg opp som en turistdestinasjon. Den flotte plasseringen, de slitne bygningene og stedets mystikk som pilegrimsmål for huicholene (indianere) tiltrekker seg folk. Jeg skal videre 4 km til en landsby som heter Los Catorce. Dit kommer man bare til fots eller med «Jeep Willys», slitne terrengbiler fra forrige århundre som fungerer som buss og taxi.

image

Veien til Los Catorce


image

Siste biten inn mot hytta går med esel

Los Catorce ligger i en dal, et rolig sted med kanskje 100 innbyggere som lever av jordbruk og det de kan selge oppe i Real de Catorce. Landsbyen har ikke veinett, bare stier og enkelte kjerreveier. Her skal jeg bo to netter. Chendo, en av de innfødte, viser meg huset. Et primitivt adobehus uten strøm eller innlagt vann. Jeg børster vekk det grøvste av spindelvev, men aktive edderkopper gjør det til en kortvarig glede. Det er temmelig dunkelt inne, bare ett lite vindu i tillegg til døra. Det som finnes av møblement er strengt funksjonelt. Konseptet «koselig» har visst ikke kommet til Los Catorce enda.

image

"Hytta"


image

Inne i huset

På begge sider av dalen er det fine fjell. I Norge ville de vært naturlige turmål, men etter et kort forsøk opp lia gir jeg opp. Tornebusker river opp både klær og skinn og jeg finner ingen stier.

image

Utsikt fra hytta mot fjellet La Bufa

Jeg våkner til lavt skydekke. Fjellene er ikke til å se. Jeg går veien opp til Real de Catorce og håper skyene letner. Etter litt vandring i byen fortsetter jeg opp til noen gruveruiner og derfra langs toppen av fjellene rundt byen. Artige kaktuser og palmer er det mange av, de ekle tornebuskene nesten fraværende. Her er det lett å gå, og oversiklig slik at kart er unødvendig. Enkelte løse hester, en gjeter og en flokk geiter er de eneste jeg treffer på før jeg går tilbake til byen.

image

Nopal med frukt

Stemningen i Los Catorce er rar. Noen hilser høflig, andre ser morskt på meg. Kan nesten høre hva de tenker: «For en raring. Rik mann leier det dårligste huset i vår fattige landsby. Hvorfor er han ikke på hotell i Cancun med sine likesinnede?» Den eneste jeg snakker litt med er Chendo, han er hyggelig men det blir ikke de dype samtalene. Det er nesten litt ekkelt. Som oppvokst i sosialdemokratiet så liker jeg ikke å føle meg privilegert, men her er ulikhetene tydelige. Det er vel dette Jens A. Riisnæs mener med «dannelsesreisen». Man får føle på kroppen hva som finnes av både forskjeller og likheter på tvers av kulturer og kontinenter, det er sunt.

image

Planter


image

Yuccapalme

Neste dag går jeg opp til byen. Jeg vil besøke El Quemado, huicholenes hellige fjell og målet for deres pilegrimsvandringer. Alle sier det er langt unna så jeg leier meg en hest og guide. Det viser seg selvfølgelig som en enkel dagstur, selv til fots. På toppen er det offerplasser hvor pilegrimene spiser peyote (halusinogen kaktus) og feirer når de er ferdige med sin vandring gjennom ørkenen. Dette er også mål for hippier og nyreligiøse som synes plassen er «spirituell». Jeg er ikke mottagelig for slikt og drar tilbake til byen etter å ha sett meg mett på det fine natur- og kulturlandskapet.

image

På toppen av El Quemado

Mexiquillo

Jeg kjøler meg ned i hostellbassenget i Mazatlan mens jeg diskuterer turplaner med eieren.                                 
– «Halvveis til Durango krysser du sørlige Sierra Madre Occidental. Det er et fantastisk område, furuskog og stjernehimmel. Dit må du dra!»
-«Har du vært der?», spør jeg og får negativt svar.
Flere jeg snakker med har det slik, mange drømmer om stjernene i Sierra Madre men har aldri tatt bryet med å dra dit. En eldre meksikaner som bor mer eller mindre permanent på hostellet blir veldig entusiastisk og låner villig ut telt og kokekar slik at jeg kan få tatt turen. Han anbefaler Mexiquillo som turmål, der er det campingplass.

Jeg finner «Mexiquillo parque natural» på kartet og sitter senere på bussen til El Salto. Turen går gjennom et flott terreng, med dype daler og skogkledde åser. El Salto er en liten by i høyden hvor trevareindustri er hovedsysselsetter. Her har de nesten norsk klima, en lettelse etter nesten en uke i varmen ved kysten. Byen er ikke pen, men sjarmerende på en rå og sliten måte. Åpenbart ingen turistdestinasjon, men jeg liker den. Store amerikanske pickup trucks, store hatter, små butikker langs en liten handlegate.

image

El Salto

Dagen etter fyller jeg sekken med mat og tar bussen til et lite sted med det ambisiøse navnet «La Ciudad». Dette stedet får El Salto til å se ryddig ut. Herfra kan jeg gå til Mexiquillo.

Mexiquillo viser seg som noe helt annet enn jeg trodde. Dette er en campingplass i den kjedeligste og flateste delen av Sierra Madre. Furuskog over alt. Til gjengjeld har de lagd fornøyelsespark av den, hvor man kan kjøre bil eller ATV rundt en vei til forskjellige attraksjoner.

Skeptisk setter jeg opp teltet og spør om det finnes kart over stier man kan gå på.  Nei, her er bare den ene løypa, beregnet for bil.

image

Mexiquillo, teltet tettet med plastposer

Jeg går meg en tur, men finner «attraksjonene» lite attraktive og legger meg heller i teltet og leser bok. I hyttene er det fest, med høylydte mennesker som prøver å overdøve sine stereoanlegg. Rundt meg kjører barna med ATV. Dette holder de på med til godt over midnatt og gir meg god tid til å fundere over forskjellige menneskers måte å oppleve natur på.

På natta regner det til dels kraftig. Jeg må frem med plastposer for å tette telttaket. Likevel er det opphold innimellom og jeg får se en uvanlig stjernehimmel. Kraftig tordenvær langt borte i horisonten både i nord og sørøst, med hyppige lyn som lyser opp himmelen. Rett over meg ser jeg melkeveien klart og tydelig.

Jeg våkner og pakker teltet. Nattehimmelen var fin, men dette gidder jeg ikke en natt til. Etter en frokost i La Ciudad finner jeg en buss som går østover, til ørkenen.

Sierra Tarahumara

Sierra Tarahumara, et stort og uoversiktlig villmarksområde i nordlige Mexico, del av Sierra Madre Occidental. Her gjemte de siste apacheindianerne seg før Geronimo overga seg og flyttet til reservat i Arizona. Her har tarahumaraindianere bodd stort sett i fred for både aztecere og spanske conquistadorer. I dag gjemmer narkokartellene seg her, med sine plantasjer og fabrikker.

Helge Ingstad var her og lette etter apacher, Carl Lumholtz var her og studerte indianerkulturer. Nå er det min tur, som turist for noen få dager i de mest tilgjengelige delene av fjellkjeden.

image

Landsbygda utenfor Creel

Jeg ankommer landsbyen Creel i buss. Fjelluften er behagelig sval etter den trykkende heten i delstatshovedstaden Chihuahua. Det er kveld og de første tordenskyene er i ferd med å bygge seg opp. Dette er det største turistsenteret i regionen, men det er bare noen få meksikanske turister her. Gringoene holder seg unna i frykt for narkovold. Det er det, i følge Lonely Planet, ingen grunn til.

image

Fascinerende steinformasjoner utenfor Creel

Dette er et fredelig område, preget av lave åsrygger og flate daler. Åsene er dekket av åpen furuskog og svaberg, dalbunnene av mer skog, små maisåkre, gressletter og enkle bygninger bebodd av tarahumaraer.

image

Utenfor Creel

Jeg tar med kart og kompass og legger i vei uten noe mål. Terrenget er lettgådd, både på og utenfor sti. Frihetsfølelse, dette opplever jeg sjeldent utenfor Norges grenser, her kan jeg gå hvor jeg vil og utforske terrenget uforstyrret

image

Pause i skyggen

Tarahumaraene er sjenerte. Dette var jeg forberedt på fra bøker. Kvinnene, med fargerike kjoler og kullsvart hår i en enslig flette, snur seg vekk når vi møtes på stien. Mennene hilser beskjedent hvis de er så uheldige å få øyekontakt med meg. På bena har de huaracher, enkle men funksjonelle sandaler. Det har jeg også, og de er overraskende gode å gå på tur i. Tarahumaraene og deres løpekultur ble verdenskjente etter publiseringen av boken «Born to run», og selv om boken har sine mangler så har den gitt meg interesse for området.

image

El Chepe, Mexicos siste og Amerikas flotteste jernbane

Jeg vil dypere inn, til de enorme «barrancas» (canyoner). Mexicos eneste passasjertog snirkler seg gjennom disse fjellene, et passende fremkomstmiddel for neste etappe.

image

Barrancas del Cobre, fra togstasjonen Divisadero

I Bahauchivo går jeg over på en utrangert skolebuss fra USA. Målet er Urique, en landsby nede i en av verdens dypeste canyoner. Det er 55km dit og bussturen skal ta over tre timer. Det aner meg at dette ikke er noen motorvei. Ganske riktig, snart blir veien en smal grusvei uten autovern som svinger seg nedover den 1800m stupbratte skråningen mot dalbunnen. Her er det bare å håpe at bremsene holder.

image

Rio Urique

Urique er en isolert og rolig landsby. Hovedinntekten burde vært turisme, men det er få turister som tar turen ned hit. I stedet livnærer mange seg på ulovlig marihuanaproduksjon.

Det er 35 grader og svært fuktig. Jeg finner en som har rom til leie, og heldigvis med aircondition. Gjennomvåt av svette ser jeg frem til en god natts søvn og spiser en hurtig middag. Da braker kveldens tordenvær løs og slår ut strømnettet. Helt normalt, sier de. Det blir fikset i morgen.

image

Tidlig morgen i Urique

Etter en natt i bakerovnen tar jeg en spasertur ned grusveien i dalen. Neste landsby er enda mindre og har ikke stort mer enn en butikk og en kirke. Utsikten er flott, men området er alt annet enn turvennlig. Det er tett vegetasjon og stupbratt på alle kanter. Her må man være lokalkjent for å ta seg frem utenfor vei. Like greit, det er altfor varmt til å bruke muskler. Håper strømmen er tilbake i Urique slik at jeg får kjølt meg ned på hotellrommet.

Volcán Paricutín

image

Parakutín

Det er soloppgang over Michoacan og jeg sitter på en criollohest på vei til vulkanen Parikutín rett utenfor landsbyen Andahuan. Sammen med meg har jeg guiden Jesus av Purepechafolket. Det er en lett tur, stort sett langs en kjerrevei, men jeg ble likevel anbefalt en guide. Det er like greit, jeg får både selskap og språktrening.

image

Jeg og hesten Guapo

image

Jesus

Landskapet er preget av furuskog og avokadotrær. Ekorn og harer springer over veien, og nå og da rir vi forbi granjeros som veksler noen ord med Jesus på purepechaisk.

image

Vulkansk damp

Ved vulkanens fot setter vi fra oss hestene og går opp skråningen mot krateret. Varm damp siger ut fra utallige åpninger i den vulkanske ura. En større åpning lokker meg til å stikke handa inn, men må fort trekke den ut igjen. Her kan det kokes egg. På toppen er det satt opp et kors og andre religiøse symboler.

Krateret er dødt, bortsett fra dampen som siger ut ved siden av korset, men var for nesten 70 år siden skyldig i å begrave to landsbyer i lava. Før den tid fantes ikke noe fjell her. På toppen har vi fin utsikt over den størknede lavastrømmen som dekker alle bygninger, bortsett fra klokketårnene til den lokale kirka. Disse stikker nå opp av lavaen som eneste tegn på hva som var her før. Vi tar kirka nærmere i øyensyn på turen tilbake.

image

Kirketårn i lavastrøm

Tilbake i landsbyen, seks timer etter avgang, starter første tordenbyge. Dette kaller de regntid. Strålende sol og fint vær hele formiddagen og så enkelte byger på ettermiddag og kveld. I Trondheim hadde vi kalt dette godt sommervær. Den største forskjellen er likevel at her er de glade for regnet.

image

Angahuan

Morgenen etter våkner jeg tidlig. Landsbyen er stemningsfullt innhyllet i en blanding av tåkedis og bålrøyk. Her er all oppvarming og matlaging basert på vedfyring. Menn i vaquerohatter og kvinner i sjal og fargerike, tradisjonelle ankellange skjørt haster forbi i gatene. Det som likevel fanger oppmerksomheten mest er lyden fra et større antall høytaleranlegg der kvinner roper ut monotone beskjeder i munnen på hverandre på et språk jeg ikke forstår. Det summer som i en bikube.