Vulkanturisme i Nicaragua

Jeg er fascinert av vulkaner. Symmetriske i formen og med artige varmefenomener. Sentralamerika er vulkansk og flotte stratovulkaner pryder landskapene.

image
Som seg hør og bør tar Volcan Concepcion på seg en hatt av linseskyer, som for å flotte seg for gamle værobservatører

Etter noen late uker i Panama og Costa Rica har jeg kommet meg til Ometepe i Nicaragua, en liten øy i landets største innsjø. Øya er på størrelse med Bjørnøya men har to store vulkaner i hver sin ende. Jeg har valgt meg ut Volcan Concepcion som turmål, den høyeste av de to. 1610m og aktiv men sovende. Siste utbrudd var for seks år siden. Linseskyer dannes ofte over toppen, akkurat som på Jan Mayen. Har de karmanvinder også?

image
San Jose med Concepcion i bakgrunnen

Jeg bor første natta i San Jose. Her er det ingenting annet enn pulperias og små comedores. Det gjør ingenting for jeg skal opp tidlig. Concepcion ruver gigantisk bak landsbyen og er dominerende slik Beerenberg er det på Jan Mayen.

image
På tur opp

Kl 7 morgenen etter er jeg godt i gang med å gå opp den skogkledde åsen. Dette er en teknisk enkel tur, kan bare følge en godt synlig sti hele veien til toppen. I god latinamerikansk stil er likevel guide obligatorisk og fjellet har inngangspenger. Fjell bestiges ikke gratis her. Jeg har med meg en guide og to guideaspiranter. Etter en times gange er guiden utslitt og jeg fortsetter med aspirantene. Det er bratt og tett skog overalt. Nokså raskt når vi skyene og mister utsikten. Resten av turen opp går i tåke.

image
Toppen

1600 høydemeter tar godt på lårene, men etter tre timer er jeg ved kraterkanten. Vegetasjonen, som gradvis går over fra trær til en slags rabarbralignende busker i høyden, forsvinner helt 50m fra toppen. Svovellukten fra det aktive krateret er påtrengende men tåke og damp gjør at jeg ikke kan se bunnen.

Bakken er varm. Jeg setter meg i den vulkanske grusen men må stadig endre sittestilling for ikke å brenne meg. Bare 10cm ned i grusen er det så varmt at jeg ikke klarer å grave dypere. Artig. Synd utsikten er fraværende, den må være flott her på gode dager.

image
Hva er dette for slags lue? Ikke rart utsikten var dårlig

Bortsett fra mine tause guider har jeg tilsynelatende fjellet for meg selv. Dette og fraværet av menneskelige inngrep gir den gode følelsen av å være et sted langt fra folk. Toppen er kald på grunn av vinden og tåken som gjør meg gjennomvåt, men jeg varmer meg på bakkevarmen. Etter en halvtime er det likevel nok og jeg begynner nedstigningen. Begge guidene har fått gnagsår så vi må ta det litt rolig, men er likevel nede etter 5 timer totalt. Visstnok rekordtid for mine guider. Jeg liker å gå fort, det er godt å kjenne at kroppen fungerer, men dagene etter kommer gangsperren. Like greit, jeg har bøker nok til å ta det med ro en stund.

image
Røyk fra Volcan Masaya

Gangsperre til tross, jeg får likevel med meg en vulkan til i Nicaragua, Volcan Masaya, men oppstigningen er lettere. Jeg kjører taxi helt til kraterkanten. Denne er også aktiv, og røyken river i lungene. På gode dager ser man lava i krateret. Jeg er ikke så heldig.

Aztec Challenge

image
Aztec Challenge til C64, første brett hvor man løper mot pyramiden

Aztec Challenge var et av mine favorittspill til Commodore 64. Hva er vel mer spennende enn aztekerpyramider og skjulte feller, med musikken til Paul Norman?

Nå finnes det ikke så mange flotte aztekerpyramider, aztekernes hovedstad, Tenochtitlan, ligger begravd under dagens Mexico by; bare ruiner av Templo Mayor er i dag synlig. Teotihuacan derimot, hovedstaden til en tidligere sivilisasjon, ligger i all sin prakt rett i nærheten. Ikke bygd av aztekerne, men ble brukt av dem som seremoniplass.

image
Solpyramiden

Teotihuacan er nok det nærmeste jeg kommer scenene i Aztec Challenge. Det første man ser er den gigantiske solpyramiden, oldtidens tredje største. Synet er så overveldende at det er vanskelig å beskrive. I tillegg får man lov til å klatre opp på toppen av den.

image
På toppen av solpyramiden, månepyramiden i bakgrunnen

Solpyramiden ligger ved «dødens aveny», en lang rett gate med små pyramider på hver side, og som ender ved månepyramiden. Når jeg går langs avenyen, i retning månepyramiden, er det som i første brett av Aztec Challenge, bortsett fra at det er souvenirselgere og ikke aztekerkrigere man må komme seg forbi. Neste brett er å klatre opp trappa på månepyramiden, og der blir det game over for meg. Disse pyramidene kan man ikke gå inn i, i motsetning til i mitt barndoms spill. Jeg må nøye meg med å ta bilder av utsikten.

image
Månepyramiden i enden av dødens aveny. Slående likhet med spillet?

image
Utsikt fra månepyramiden, mot solpyramiden

Området er enormt, med flere pyramider enn jeg klarer å huske. Den flotteste, slangepyramiden, er utsmykket med skulpturer. Det er lett å bruke mange timer her, og selv om det er mange turister blir det aldri så komisk stappfullt som i Machu Pichu.

Real de Catorce

Etter flere dagers opphold i Durango, ørkenby med et særdeles trivelig hostell, og Zacatecas, en sjarmerende gruveby, har jeg lyst til å oppleve noe annet enn store byer. På AirBnB finner jeg en interessant hytte: «Primitive house desert oasis». Høres ut som noe for meg.

Jeg avtaler møte med eieren Jim i Matehuala. Jim er utflyttet amerikaner, snart pensjonert og lever av å selge dokumentarfilmer han spilte inn for flere år tilbake. Bustete skjegg, langt grått hår med en skallete flekk på toppen som skjules med en fillete stråhatt. Kjøretøyet er en gammel folkevognbuss innredet for camping. Jeg overnatter hjemme hos Jim første natta da det er for sent å dra ut til hytta. Jim diskuterer villig alt fra europeisk politikk, meksikansk kultur, UFO-observasjoner og konspirasjonsteorier om alien-primat-hybrider som forklaring på vår tids teknologiske utvikling. Dette ble i særeste laget for meg.

image
Real de Catorce

image
Real de Catorce

Dagen etter sitter jeg på bussen til Real de Catorce. Real er en tidligere gruveby som nesten ble fullstendig forlatt i forrige århundre. Nå har stedet tatt seg opp som en turistdestinasjon. Den flotte plasseringen, de slitne bygningene og stedets mystikk som pilegrimsmål for huicholene (indianere) tiltrekker seg folk. Jeg skal videre 4 km til en landsby som heter Los Catorce. Dit kommer man bare til fots eller med «Jeep Willys», slitne terrengbiler fra forrige århundre som fungerer som buss og taxi.

image
Veien til Los Catorce

image
Siste biten inn mot hytta går med esel

Los Catorce ligger i en dal, et rolig sted med kanskje 100 innbyggere som lever av jordbruk og det de kan selge oppe i Real de Catorce. Landsbyen har ikke veinett, bare stier og enkelte kjerreveier. Her skal jeg bo to netter. Chendo, en av de innfødte, viser meg huset. Et primitivt adobehus uten strøm eller innlagt vann. Jeg børster vekk det grøvste av spindelvev, men aktive edderkopper gjør det til en kortvarig glede. Det er temmelig dunkelt inne, bare ett lite vindu i tillegg til døra. Det som finnes av møblement er strengt funksjonelt. Konseptet «koselig» har visst ikke kommet til Los Catorce enda.

image
"Hytta"

image
Inne i huset

På begge sider av dalen er det fine fjell. I Norge ville de vært naturlige turmål, men etter et kort forsøk opp lia gir jeg opp. Tornebusker river opp både klær og skinn og jeg finner ingen stier.

image
Utsikt fra hytta mot fjellet La Bufa

Jeg våkner til lavt skydekke. Fjellene er ikke til å se. Jeg går veien opp til Real de Catorce og håper skyene letner. Etter litt vandring i byen fortsetter jeg opp til noen gruveruiner og derfra langs toppen av fjellene rundt byen. Artige kaktuser og palmer er det mange av, de ekle tornebuskene nesten fraværende. Her er det lett å gå, og oversiklig slik at kart er unødvendig. Enkelte løse hester, en gjeter og en flokk geiter er de eneste jeg treffer på før jeg går tilbake til byen.

image
Nopal med frukt

Stemningen i Los Catorce er rar. Noen hilser høflig, andre ser morskt på meg. Kan nesten høre hva de tenker: «For en raring. Rik mann leier det dårligste huset i vår fattige landsby. Hvorfor er han ikke på hotell i Cancun med sine likesinnede?» Den eneste jeg snakker litt med er Chendo, han er hyggelig men det blir ikke de dype samtalene. Det er nesten litt ekkelt. Som oppvokst i sosialdemokratiet så liker jeg ikke å føle meg privilegert, men her er ulikhetene tydelige. Det er vel dette Jens A. Riisnæs mener med «dannelsesreisen». Man får føle på kroppen hva som finnes av både forskjeller og likheter på tvers av kulturer og kontinenter, det er sunt.

image
Planter

image
Yuccapalme

Neste dag går jeg opp til byen. Jeg vil besøke El Quemado, huicholenes hellige fjell og målet for deres pilegrimsvandringer. Alle sier det er langt unna så jeg leier meg en hest og guide. Det viser seg selvfølgelig som en enkel dagstur, selv til fots. På toppen er det offerplasser hvor pilegrimene spiser peyote (halusinogen kaktus) og feirer når de er ferdige med sin vandring gjennom ørkenen. Dette er også mål for hippier og nyreligiøse som synes plassen er «spirituell». Jeg er ikke mottagelig for slikt og drar tilbake til byen etter å ha sett meg mett på det fine natur- og kulturlandskapet.

image
På toppen av El Quemado

Mexiquillo

Jeg kjøler meg ned i hostellbassenget i Mazatlan mens jeg diskuterer turplaner med eieren.                                 
– «Halvveis til Durango krysser du sørlige Sierra Madre Occidental. Det er et fantastisk område, furuskog og stjernehimmel. Dit må du dra!»
-«Har du vært der?», spør jeg og får negativt svar.
Flere jeg snakker med har det slik, mange drømmer om stjernene i Sierra Madre men har aldri tatt bryet med å dra dit. En eldre meksikaner som bor mer eller mindre permanent på hostellet blir veldig entusiastisk og låner villig ut telt og kokekar slik at jeg kan få tatt turen. Han anbefaler Mexiquillo som turmål, der er det campingplass.

Jeg finner «Mexiquillo parque natural» på kartet og sitter senere på bussen til El Salto. Turen går gjennom et flott terreng, med dype daler og skogkledde åser. El Salto er en liten by i høyden hvor trevareindustri er hovedsysselsetter. Her har de nesten norsk klima, en lettelse etter nesten en uke i varmen ved kysten. Byen er ikke pen, men sjarmerende på en rå og sliten måte. Åpenbart ingen turistdestinasjon, men jeg liker den. Store amerikanske pickup trucks, store hatter, små butikker langs en liten handlegate.

image
El Salto

Dagen etter fyller jeg sekken med mat og tar bussen til et lite sted med det ambisiøse navnet «La Ciudad». Dette stedet får El Salto til å se ryddig ut. Herfra kan jeg gå til Mexiquillo.

Mexiquillo viser seg som noe helt annet enn jeg trodde. Dette er en campingplass i den kjedeligste og flateste delen av Sierra Madre. Furuskog over alt. Til gjengjeld har de lagd fornøyelsespark av den, hvor man kan kjøre bil eller ATV rundt en vei til forskjellige attraksjoner.

Skeptisk setter jeg opp teltet og spør om det finnes kart over stier man kan gå på.  Nei, her er bare den ene løypa, beregnet for bil.

image
Mexiquillo, teltet tettet med plastposer

Jeg går meg en tur, men finner «attraksjonene» lite attraktive og legger meg heller i teltet og leser bok. I hyttene er det fest, med høylydte mennesker som prøver å overdøve sine stereoanlegg. Rundt meg kjører barna med ATV. Dette holder de på med til godt over midnatt og gir meg god tid til å fundere over forskjellige menneskers måte å oppleve natur på.

På natta regner det til dels kraftig. Jeg må frem med plastposer for å tette telttaket. Likevel er det opphold innimellom og jeg får se en uvanlig stjernehimmel. Kraftig tordenvær langt borte i horisonten både i nord og sørøst, med hyppige lyn som lyser opp himmelen. Rett over meg ser jeg melkeveien klart og tydelig.

Jeg våkner og pakker teltet. Nattehimmelen var fin, men dette gidder jeg ikke en natt til. Etter en frokost i La Ciudad finner jeg en buss som går østover, til ørkenen.

Sierra Tarahumara

Sierra Tarahumara, et stort og uoversiktlig villmarksområde i nordlige Mexico, del av Sierra Madre Occidental. Her gjemte de siste apacheindianerne seg før Geronimo overga seg og flyttet til reservat i Arizona. Her har tarahumaraindianere bodd stort sett i fred for både aztecere og spanske conquistadorer. I dag gjemmer narkokartellene seg her, med sine plantasjer og fabrikker.

Helge Ingstad var her og lette etter apacher, Carl Lumholtz var her og studerte indianerkulturer. Nå er det min tur, som turist for noen få dager i de mest tilgjengelige delene av fjellkjeden.

image
Landsbygda utenfor Creel

Jeg ankommer landsbyen Creel i buss. Fjelluften er behagelig sval etter den trykkende heten i delstatshovedstaden Chihuahua. Det er kveld og de første tordenskyene er i ferd med å bygge seg opp. Dette er det største turistsenteret i regionen, men det er bare noen få meksikanske turister her. Gringoene holder seg unna i frykt for narkovold. Det er det, i følge Lonely Planet, ingen grunn til.

image
Fascinerende steinformasjoner utenfor Creel

Dette er et fredelig område, preget av lave åsrygger og flate daler. Åsene er dekket av åpen furuskog og svaberg, dalbunnene av mer skog, små maisåkre, gressletter og enkle bygninger bebodd av tarahumaraer.

image
Utenfor Creel

Jeg tar med kart og kompass og legger i vei uten noe mål. Terrenget er lettgådd, både på og utenfor sti. Frihetsfølelse, dette opplever jeg sjeldent utenfor Norges grenser, her kan jeg gå hvor jeg vil og utforske terrenget uforstyrret

image
Pause i skyggen

Tarahumaraene er sjenerte. Dette var jeg forberedt på fra bøker. Kvinnene, med fargerike kjoler og kullsvart hår i en enslig flette, snur seg vekk når vi møtes på stien. Mennene hilser beskjedent hvis de er så uheldige å få øyekontakt med meg. På bena har de huaracher, enkle men funksjonelle sandaler. Det har jeg også, og de er overraskende gode å gå på tur i. Tarahumaraene og deres løpekultur ble verdenskjente etter publiseringen av boken «Born to run», og selv om boken har sine mangler så har den gitt meg interesse for området.

image
El Chepe, Mexicos siste og Amerikas flotteste jernbane

Jeg vil dypere inn, til de enorme «barrancas» (canyoner). Mexicos eneste passasjertog snirkler seg gjennom disse fjellene, et passende fremkomstmiddel for neste etappe.

image
Barrancas del Cobre, fra togstasjonen Divisadero

I Bahauchivo går jeg over på en utrangert skolebuss fra USA. Målet er Urique, en landsby nede i en av verdens dypeste canyoner. Det er 55km dit og bussturen skal ta over tre timer. Det aner meg at dette ikke er noen motorvei. Ganske riktig, snart blir veien en smal grusvei uten autovern som svinger seg nedover den 1800m stupbratte skråningen mot dalbunnen. Her er det bare å håpe at bremsene holder.

image
Rio Urique

Urique er en isolert og rolig landsby. Hovedinntekten burde vært turisme, men det er få turister som tar turen ned hit. I stedet livnærer mange seg på ulovlig marihuanaproduksjon.

Det er 35 grader og svært fuktig. Jeg finner en som har rom til leie, og heldigvis med aircondition. Gjennomvåt av svette ser jeg frem til en god natts søvn og spiser en hurtig middag. Da braker kveldens tordenvær løs og slår ut strømnettet. Helt normalt, sier de. Det blir fikset i morgen.

image
Tidlig morgen i Urique

Etter en natt i bakerovnen tar jeg en spasertur ned grusveien i dalen. Neste landsby er enda mindre og har ikke stort mer enn en butikk og en kirke. Utsikten er flott, men området er alt annet enn turvennlig. Det er tett vegetasjon og stupbratt på alle kanter. Her må man være lokalkjent for å ta seg frem utenfor vei. Like greit, det er altfor varmt til å bruke muskler. Håper strømmen er tilbake i Urique slik at jeg får kjølt meg ned på hotellrommet.

Volcán Paricutín

image
Parakutín

Det er soloppgang over Michoacan og jeg sitter på en criollohest på vei til vulkanen Parikutín rett utenfor landsbyen Andahuan. Sammen med meg har jeg guiden Jesus av Purepechafolket. Det er en lett tur, stort sett langs en kjerrevei, men jeg ble likevel anbefalt en guide. Det er like greit, jeg får både selskap og språktrening.

image
Jeg og hesten Guapo
image
Jesus

Landskapet er preget av furuskog og avokadotrær. Ekorn og harer springer over veien, og nå og da rir vi forbi granjeros som veksler noen ord med Jesus på purepechaisk.

image
Vulkansk damp

Ved vulkanens fot setter vi fra oss hestene og går opp skråningen mot krateret. Varm damp siger ut fra utallige åpninger i den vulkanske ura. En større åpning lokker meg til å stikke handa inn, men må fort trekke den ut igjen. Her kan det kokes egg. På toppen er det satt opp et kors og andre religiøse symboler.

Krateret er dødt, bortsett fra dampen som siger ut ved siden av korset, men var for nesten 70 år siden skyldig i å begrave to landsbyer i lava. Før den tid fantes ikke noe fjell her. På toppen har vi fin utsikt over den størknede lavastrømmen som dekker alle bygninger, bortsett fra klokketårnene til den lokale kirka. Disse stikker nå opp av lavaen som eneste tegn på hva som var her før. Vi tar kirka nærmere i øyensyn på turen tilbake.

image
Kirketårn i lavastrøm

Tilbake i landsbyen, seks timer etter avgang, starter første tordenbyge. Dette kaller de regntid. Strålende sol og fint vær hele formiddagen og så enkelte byger på ettermiddag og kveld. I Trondheim hadde vi kalt dette godt sommervær. Den største forskjellen er likevel at her er de glade for regnet.

image
Angahuan

Morgenen etter våkner jeg tidlig. Landsbyen er stemningsfullt innhyllet i en blanding av tåkedis og bålrøyk. Her er all oppvarming og matlaging basert på vedfyring. Menn i vaquerohatter og kvinner i sjal og fargerike, tradisjonelle ankellange skjørt haster forbi i gatene. Det som likevel fanger oppmerksomheten mest er lyden fra et større antall høytaleranlegg der kvinner roper ut monotone beskjeder i munnen på hverandre på et språk jeg ikke forstår. Det summer som i en bikube.

Forsterker, andre del

Har nå jobbet mange lange kvelder for å få ferdig neste del av forsterkerprosjektet jeg har jobbet med siden i høst; denne gangen er det forforsterkeren jeg har fått ferdig.

Jeg bestemte meg tidlig for å ha digital inngang, for i dag er alle mine lydkilder digitale. SPDIF var enklest og mest praktisk, så jeg måtte i hvertfall ha en SPDIF-dekoder og en DAC. Som en konsekvens av dette bestemte jeg meg også for å gjøre alle tradisjonelle forforsterkeroperasjoner (volum, equalizer, inngangsvelger etc) i det digitale domenet, så jeg la til en ganske kraftig FPGA som jeg kan bruke til signalbehandling. Dette betyr at for å støtte analoge innganger så måtte jeg også legge til en ADC. Til fjernkontroll ønsket jeg å bruke min smarttelefon, så det forutsetter nettverkstilkobling og en mikrokontroller, jeg valgte EFM32 og en ethernet-chip til dette. I tillegg har jeg lagt til funksjoner som optisk digitalinngang, SD-kortleser (for lagring av konfigurasjoner) og knotter til frontpanelet.

Forforsterkeren, ferdig loddet
Forforsterkeren, ferdig loddet

Kretskortet ble nokså komplekst for et hobbyprosjekt. Fire lag og bare overflatemonterte komponenter, med pitch ned i 0,65mm. Loddingen gikk likevel lett, takket være min måkevinge-loddespiss. Vanskeligste loddejobb var FPGA-en som kom i en BGA-pakke. Denne prøvde jeg å «bake» i en reflow-ovn, noe jeg ikke hadde erfaring med fra før. Det gikk heldigvis stort sett bra.

Alle enkeltfunksjoner ser ut til å virke, men det gjenstår likevel en del programmering og FPGA-utvikling før alt jeg har planlagt er på plass. Det som mangler nå er hovedsaklig signalbehandlingen, hvor målet er å få til digital romkorreksjon, dvs en automatisk korrigering for imperfekte høytalere og romklang. HW-messig er alt ferdig, så jeg er nå klar til å putte all elektronikken inn i en metallkasse.

Roadtrip California

Banjomusikk på radioen, grønn te i pappkrus fra Starbucks og leiebil. Jeg er klar for en «all american roadtrip» og cruiser nordover over Golden Gate Bridge fra San Francisco.

Første mål er the Redwoods i nord, og jeg velger Highway 1 som snirkler seg langs stillehavskysten som en norsk riksveg. Kjøper i siste liten med meg en billig sovepose og liggeunderlag, for dette er valentinshelga og alle motell er fulle. Jeg har likevel et håp om å finne en campingplass hvor jeg får lov til å rulle ut liggeunderlaget. At denne delen av landet har tykk og fuktig tåke nesten hver morgen er fremdeles ukjent for meg, så telt bruker jeg ikke penger på.

Stillehavskysten
Stillehavskysten

Kysten ser ugjestmild ut, med krappe dønninger som brekker når de nærmer seg land. Små holmer og skjær er det mange av, men alle tett ved land og skjermer ikke mot sjøen fra Stillehavet. Følelsen av villmark er likevel fraværende takket været drønnet fra highwayen noen hundre meter unna. Jeg finner en campingplass og sover under åpen himmel et stykke fra alle campingbilene som dominerer området. Det er uvant å kunne se stjerner uten å fryse.

Garberville er et lite tettsted litt inn i landet. Arkitektonisk nokså typisk for små tettsteder i dette strøket, med lave forretningsbygg fulle av neonskilt langs hovedveien. Jeg overnatter på et billig motell som er som tatt ut av en hitchcockfilm. Utenfor naborommet sitter en mann full av tatoveringer som villig deler av sin livsvisdom. Det viser seg likevel at de faste innbyggerne er det mest spesielle med denne plassen. Halvparten ser ut som tømmerhuggere, med flanellskjorter og store pickup-biler. Den andre halvparten er hippier som røyker hjemmedyrket marihuana og selger hjemmelagde hippieprodukter på gata. Oppslagstavlene inneholder en blanding av new age-arrangementer og svært konservativ kristen propaganda.

Blant sequoiatrær føler man seg liten
Blant sequoiatrær føler man seg liten

The redwoods er kjent for sine enorme sequoiatrær som er verdens største både i omrkrets og høyde. Det er merkelig fascinerende. Jeg bestemmer meg for å gå på tur. «Grasshopper Peak Trail» ser passende ut. 1000 lette høydemeter senere står jeg på toppen. Turen har vært noe skuffende, langs en traktorvei inne i skogen. De store trærne blir det også stadig færre av etterhvert som jeg kommer opp i høyden.

Grasshopper peak
Grasshopper peak

For en som er vant til norsk turfrihet er begrensningene påfallende. Her må man følge stiene, registrere seg før man overnatter i det fri og bare sette opp telt på campingplasser. Privat grunn må man holde seg unna. Det er dessuten tydelig at natur her er noe man ser på, ikke deltar i. Parken føles som et museum, eller kanskje som en fornøyelsespark? Drive-through-trær og andre rare attraksjoner som koster penger er det mange av langs bilveien.

Drive-through tree.  Her står bilene i kø for å kjøre igjennom et uthult tre
Drive-through tree. Her står bilene i kø for å kjøre igjennom et uthult tre

Gullrushet i 1849 representerer det typiske ville vesten, hvor grådige gullgravere strømmet til California fra hele verden og gjorde det de kunne for å bli rike. Er det mulig å finne igjen rester av dette i dag? Jeg kjører sørover, men inn i landet denne gangen hvor gullet en gang glitret i grusen.

Gamlebyen i Sacramento
Gamlebyen i Sacramento

Sacramento, delstatshovedstaden, har en fin gamleby med artige victorianske bygg, komplett med akterhjulsdamper på elva. Høydepunktene ligger likevel langs highway 49 hvor westernbyene dukker opp alle steder det en gang ble funnet gull. Dette er levende byer fulle av biler og andre moderne oppfinnelser, men det understreker bare at dette er ekte og ikke en filmkulisse.

Nevada City
Nevada City
Saloon
Saloon

Byggene er flotte og ser virkelig ut som i Lucky Luke og westernfilmer. Victoriansk utsmykking kombinert med den særegne westernstilen. Columbia er den best bevarte av de historiske byene. Her har ikke biler adgang, og mange av bygningene er åpne museumsbygg. Rundt byen ser man blankskurte svaberg og steiner etter ødeleggende hydraulisk gullgraving.

Wells Fargo Express
Wells Fargo Express. En gang var dette bindeleddet mellom det ville vesten og den mer siviliserte østkysten

Highway 49 ble mitt høydepunkt denne turen. I motsetning til naturparkene som blir for regulerte for min smak, så er westernbyene langs highway 49 ekte og uten den påtrengende turistindustrien man finner mange andre steder. Det blir nok likevel lenge til neste gang jeg tar en tilsvarende bilferie, bilkjøring er både stillesittende og stressende på én gang. Det var godt å bli kvitt bilen i San Francisco og heller besøke venner i Palo Alto hvor grilling og smaksprøvetur i Californias vindistrikt sto på programmet.

Androids i Palo Alto
Androider i Palo Alto

Forsterker, første del

Har nå vært på fastlandet en stund og må finne noe annet å gjøre enn å gå på vulkaner. Et av flere prosjekter er å designe og bygge en forsterker til bruk i stua. Dette har jeg planlagt et års tid nå etter at min gamle NAD306 tok kvelden, men begynte ikke selve designet før på Jan Mayen i september.

Kraftforsterkeren, som er det jeg har fått ferdig nå, er en nokså typisk tretrinns forsterker basert på teorien i [1] og [2]. Det er likevel fascinerende mye interessant å sette seg inn i for å lage noe slikt. Har brukt KiCad til å tegne skjemategninger og legge ut kretskort. Det har fungert veldig bra. Eksportfunksjonen til KiCad ga meg også mulighet til å simulere hele kretsen i ngspice, noe som ga ekstra tiltro til at designet fungerer som det skal. Det er viktig fordi jeg får lagd selve kretskortet i Kina, noe som tar nærmere en måned. Etter så lang tid er det kjedelig å finne ut at man har gjort noe feil i designet.

Jeg bestemte meg for 40W per kanal, og bare én kanal på kretskortet. I den ferdige forsterkeren må jeg derfor lodde opp to like kretskort for å få stereo. På lørdag fikk jeg endelig kretskortene i posten og jeg har brukt de siste par dagene på å lodde ett av de og teste. Alt ser ut til å fungere som det skal, noe som er over all forventning. Det er likevel mye som gjenstår. Nå skal jeg begynne med forforsterkeren, som jeg planlegger til å bli noe utenom det vanlige. Etter det blir det å lage en boks å putte alt sammen i. Dette vil nok enda ta noen måneder å få ferdig.

[1] Douglas Self, Audio Power Amplifier Design, 6th edition, Focal Press, 2013
[2] Bob Cordell, Designing Audio Power Amplifiers, 1st edition, McGraw-Hill, 2010

Tegner kretskortet i KiCad
Tegner kretskortet i KiCad
Kretskortet slik det kommer fra fabrikken
Kretskortet slik det kommer fra fabrikken
Ferdig loddet
Ferdig loddet
Testoppsett
Testoppsett
Ikke helt klar for stua enda, men lyden er fin
Ikke helt klar for stua enda, men lyden er fin

Endringer

Sør-Jan i vinterdrakt for første gang i år
Sør-Jan i vinterdrakt for første gang i høst

I går kom høstens første snø. Nå er det et pent melisdryss på toppene ved stasjonen som pynter opp sammen med den grønne mosen. I formiddag tok jeg meg en tur opp til Karl Stephantoppen for å se på snøen før jeg gikk ned til Metten og vaffelsøndag.

Ingolf
Ingolf
Grayling
Grayling

Samtidig med at fjellene ble lysere av snøen ble det brått mørkt for hundene våre. Ingolf og Grayling har holdt til på Metten i godt over et tiår og vært til glede for alle på stasjonen. De ble veldig gamle og Ingolf var svært plaget av gikt og stivhet. Det var en trist beslutning å ta men jeg hadde ikke lyst til at de skulle gjennom en ny vinter.